Demens, somatisk sykdom og tvangsinnleggelse

Hei.

Jeg har noen spørsmål angående min far, som jeg håper at skal gjøre meg, min mor og mine søsken litt klokere.

Han har slitt psykisk etter en ulykke han var med i som 23-åring (denne ulykken er landskjent, og han måtte blant annet plukke opp rester av sine kamerater). Men dette er noe han aldri har hatt innsikt i selv; han nekter for at han sliter psykisk. Han har for øvrig vært uføretrygdet siden den gang.

Min mor er sikker på at han er i ferd med å utvikle demens og at det gradvis har utviklet seg over tid. Han er 61 år.

Er dette arvelig? Etter hva jeg har lest, stemmer symptomene også.

Litt bakgrunnsinfo: Min farmor - hans mor, utviklet også demens over tid. Hun var psykotisk i perioder, noe leger fant ut da hun ble tvangsinnlagt via hjemmesykepleien i sine siste leveår. Medisiner gjorde underverker for henne.

Jeg har opplevd min far likedan i perioder, med en fæl sjalusi. Det ble tidligere sagt at han var psykopat, men ifølge min tidligere behandler, en psykiatrisk lege, var han trolig psykotisk i perioder og har en bipolar I-lidelse.

Jeg har selv en bipolar II-diagnose, og jeg antar at det forsterker mistanken?

Jeg har også lest at en kan utvikle demens som umedisinert bipolar - stemmer dette? Jeg vet også at en kan være psykotisk som følge av en ubehandlet bipolar I-diagnose, og jeg mener å ha lest at det for omgivelsene kan oppleves som psykopati.

Moren min er ganske oppgitt for tiden; dette har nå pågått over lenger tid. Jeg blir også oppgitt nå; det tar på. Det er selvsagt ikke mitt ansvar å ordne opp i dette. Jeg har satt grenser overfor min mor fordi jeg har mer enn nok med mitt eget. Men det er desverre ikke så enkelt. Så dette sliter helt klart på meg, og ikke minst min mor og mine søsken - om jeg vil eller ei.

Vel. Her er hovedspørsmålet:

Min far har nå vært fysisk syk over lengre tid, men nekter å gå til lege. Vi kan se på ham at han svekkes for hver dag som går. Han kaster opp blod, hoster som en med KOLS, pusten svekkes, fingrer dovner bort (han har ikke følelse i tre av fingrene lengre), smerter fra magen og oppover, smerter ned gjennom armen +++. Min mor tror ikke at han har så veldig lenge igjen (og hun går heller ikke til lege for hva som helst - men hun og vi ser at noe alvorlig er galt). Vi er ganske sikre på at han kommer til å havne på sykehuset snart.

Han har ingen innsikt i hva som skjer, og har dessuten ingen tro på hverken leger eller medisiner.

Han er ekstremt nærtakende, og hadde en episode med selvmordsforsøk, hvor han ble innlagt på somatisk sykehus og pumpet. Der ble han hardt snakket til, noe han ikke tålte. Som følge av dette nekter han å gå til lege. Min mor tror også at han er redd for å få et negativt svar.

Er det noe vi som pårørende kan gjøre? Han går ikke til lege frivillig.

Er det ikke noe vi kan gjøre om dette er demens heller? Jeg er ingen lege og kan selvfølgelig ikke diagnostisere utifra det jeg har lest, hørt og erfart med min farmor. Men det faller for oss ganske så naturlig at dette har en sammenheng.

Dette sliter selvsagt på hele familien, da vi står maktesløse og ikke vet hvordan vi skal håndtere dette. Jeg prøver selv å få orden på livet mitt, men det er vanskelig når en har dette tett innpå seg i tillegg.

Min far har ikke vært noen snill mann; han har gjort min mor mye vondt - med meg og mine søsken som vitner. Og jeg vet at jeg ikke skal ta noe ansvar for dette. Men det gjør vondt likevel, for han har gode sider, og han er utrolig hjelpsom - han har alltid vært et arbeidsjern. Og jeg tror at han har hatt dårlig samvitighet, for han har gjort det han har kunnet for å hjelpe oss barna med praktiske ting; han er ellers en type som kan gi bort seg selv.

Men jeg greier ikke å være vitne til noe sånt; at en av mine nærmeste blir så syk - og det uten å kunne gjøre noe, og det bare blir verre.

På forhånd takk for svar :-)

mvh Relevante sykdommer/medisiner: Han bruker ingen medisiner

Mann, 61 år