Sykdommer
Alene om utfordringer i livet
søn, 15/02/2009 - 07:27
Hei.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, alt hoper seg opp for meg.
I høst ble jeg tilbudt en jobb som gjorde at jeg takket nei til xtravakter på et sykehjem. den nye jobben stemte ikke med lønnen jeg fikk opplyst så jeg sa opp, og fikk en helgestilling på sykehjemmet. men jeg får ingen ekstravakter der lenge, de ringer aldri, selv om de vet jeg er tilgjengelig, de bruker heller ufaglærte. dette har gitt meg økonomisk rot men jeg nekter å la mannen min rydde opp fordi jeg er nygift.
mannens xkone beskyldte meg for å skyve han fra vennene sine noe jeg ikke har gjort, i tillegg smorte hun inn hvor godt hun kjente han og savner han i livet sitt. jeg kommer aldri til å legge ned det hun sa det knuste meg, d var liksom dråpen som fikk begeret til å flyte over.
jeg trives ikke her jeg bor, jeg kjenner ingen her, og føler meg ensom. alle vennene fra der jeg bodde før forlot meg da jeg fikk barn og ikke hadde anledning til å feste hele tiden.
jeg føler ikke at jeg er noen god mor, min datter er i oppsjon hele tiden, nekter å høre på det jeg sier, hun er helt umulig hjemme men som en engel ved samværhelgene med sin far og hans samboer. hun er 5 år.
jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, alt er bare rot, jeg orker ikke stå opp om morgenen snart, og jeg prøver å snakke med mannen min om det men jeg vil ikke pøse alt på han når vi er nygift og alt. alt er bare rot, jeg gråter hele tiden, gidder ikke gå ut, for det er jo bare på butikken å handle, jeg kjenner ingen her, kan ikke bare hoppe ned ved et kafebord der det sitter folk jeg ikke kjenner.
jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg helt i kjelleren, humøret på bånn hele tiden, og jeg vil ikke ha den jobben på sykehjemmet kun hver tredje helg. jeg er fagutdannet men de bruker ufaglærte i ukene og da gidder jeg ikke dekke opp de helgene ingen av de gidder. hva skal jeg gjøre, dette skulle jo være den lykkeligste tiden i mitt liv men det er ikke det. har du noen råd for jeg orker ikke mer nå. Er ikke gravid.
Kvinne, 25 år
Hei og takk for ditt spørsmål!
Du beskriver en situasjon der du er nygift, med barn, en datter i en trass-fase, med en anstrengt økonomi, i en vanskelig arbeidssituasjon, på et sted der du vantrives og føler deg ensom, uten kontakt med dine venner og i konflikt med din manns ekskone.
Situasjonen er alvorlig, og du mer enn antyder at det kan bli verre. Til tross for din vanskelige situasjon, har du likevel tatt deg tid til å beskrive den, og du beskriver den godt. Å gi dine følelser ord er et viktig første steg du har tatt. Det gir håp om at du vil få til en forandring til det bedre. Ditt neste steg synes jeg bør være å oppsøke hjelp, enten alene eller sammen med din mann. Fastlegen din kan hjelpe deg videre, og ta gjerne med dette brevet der du får frem mye av det du bærer på.
Du sier at du ikke vil belaste din mann med dine problemer. Det kan være bra, og det kan være at du fratar ham muligheten til å delta i ditt liv? Kanskje er det en gylden anledning til at din mann og du går på et samlivskurs for å hente inspirasjon og finne hva som er deres felles fundament i hverdagen? Kanskje dere begge kunne ha glede av et foreldre-kurs eller Parent Management Training kurs som fastlegen eller NAV kan hjelpe å finne frem til?
Kanskje er det samtidig en god anledning til å ta kontakt med en god venn? Gode venner har forståelse for at man har prioritert barn og familie en tid. Det er helt naturlig.
Skuffelse og følelser av å bli krenket går på forventninger og dypest sett hva du synes om deg selv. Du kan begynne med å finne dine positive mål i livet, ikke hva du skal, vil, bør eller må - men hva du liker, hva du oppriktig gleder deg til.
Følelsen av fortvilelse og tap av innflytelse kan oppstå ved å tenke på noe i fortiden som man mislyktes med eller noe i fremtiden som man ikke vet utfallet av. Når man samler fokus omkring sine fysiske omgivelser i øyeblikket, "her og nå", kan man oppleve at kontrollen kommer tilbake.
Her er noen praktiske øvelser som du kan bruke for å få gi deg selv et pusterom og en velfortjent pause. Du kan sette deg ned, plante bena godt i bakken og gjenta rolig for deg selv "JEG er HER, akkurat NÅ" samtidig som du fokuserer på å puste så "lite", altså så langsomt og grunt som mulig, uten å måtte gispe etter luft. Legg gjerne en hånd på magen hvis situasjonen tillater det, og kjenn at det er magen som går inn og ut mens du puster. Den andre hånden kan du legge på brystkassen for å sjekke at den står stille. Slik fremmer du abdominal pust, som gjør at "adrenalinsystemet" i det autonome nervesystemet roes ned og "avslapningssystemet" slipper til. Hvis du blir svimmel, får sløret syn eller det prikker i lepper/fingre, er det fordi du puster for raskt og/eller for dypt, altså hyperventilerer. Langsom og grunn retter på det.
Slike pusteøvelser kan kombineres med kognitive "her og nå"-øvelser, der man kan fokusere på det man faktisk sanser av ens konkrete omgivelser. Øvelsene er uhyre enkle, men kan være forbausende effektive. Man kan for eksempel si til seg selv: "Akkurat nå ser jeg..." og så sier man hvilket objekt man ser - uten noen vurdering - men bare et enkelt ord. Gjenta hele setningen for 20-30 forskjellige ting man ser. Så kan man bytte til "Akkurat nå hører jeg..." osv. Med "Akkurat nå fornemmer jeg..." kan man ta for seg kroppsfornemmelser, men det må være ting som andre kan bekrefte, som for eksempel "Akkurat nå kjenner jeg høyre fot mot gulvet". Andre kan ikke bekrefte indre fornemmelser som "stramhet i brystet", "klump i halsen" eller "svimmelhet" - slike fornemmelser leder ofte til tanker om fortid og fremtid. Man beskriver det konkrete som andre kan bekrefte.
Slik kan du fokusere på "her og nå". Et kinesisk visdomsord sier "Gårsdagen er historie og morgendagen et mysterium. I dag er en gave." Hvis du vil kan du prøve deg frem med øvelsene. Hvis du ikke utfører disse øvelsene antar jeg at underbevisstheten din er opptatt med ting som er viktigere for deg, og hvis du finner hva det er, vil det også kunne hjelpe deg på vei.
Men viktigst av alt: det er på tide å dele dine byrder med noen og gjerne noen som er profesjonelle og vant til å bistå. Du er på riktig spor for å få til forandring. Jeg håper dette er til hjelp og ønsker deg lykke til!
Joe Siri Ekgren