Svettekjertelbetennelse (Hidradenitis suppurativa)

Sykdommen kalles også hidrosadenitt, svettekjertelbetennelse og acne inversa.

Hvor vanlig er hidrosadenitt?
Et sted mellom én og fire prosent av befolkningen er rammet av hidrosadenitt. Forekomsten i en større fransk studie var én prosent. Sykdommen debuterer etter puberteten, og vanligvis i 20-30-årsalderen. Det er uvanlig å utvikle sykdommen når man har passert 50.

Hvordan ser hudforandringene ut?
Sykdommen begynner som regel med en dyp og øm byll. Hudforandringer oppstår vanligvis i armhulene, lyskene og på innsiden av lårene. Det er også mulig å få sykdommen under brystene, bak ørene og rundt endetarmen. Byllene sprekker vanligvis av seg selv, skiller ut verk og kan gro med arrdannelse.

Alvorlighetsgrad og utbredelse varierer fra person til person. Noen har kun enkeltstående utbrudd, mens andre har utbredt sykdom. Vanlige funn er byller i huden, kviseliknende forandringer og hudormer. Ved alvorlig sykdom dannes det ganger under huden som ikke vil gro og som kan gi kronisk væsking.

De fleste har mild sykdom, og får periodevis utbrudd. Mer alvorlig sykdom kjennetegnes av daglige symptomer som påvirker livskvaliteten. De som er rammet av hidrosadenitt beskriver ofte sårhet, smerte og plager med illeluktende sekresjon fra affiserte områder. Dette kan være svært hemmende i sosiale sammenhenger og påvirke seksuallivet.

Hva er årsaken til hidrosadenitt?
Årsaken til hidrosadenitt er fortsatt ikke helt kartlagt. Sykdommen begynner med at utførselsgangen til hår og svettekjertler går tett. Det vil deretter bygge seg opp en betennelsesreaksjon under huden, og påfølgende sekundær infeksjon med bakterier. Ved alvorlig sykdom danner det seg arr og kroniske ganger (fistler) under huden. Sykdommen skyldes i utgangspunktet ikke en infeksjon, og bakterieprøver er ofte negative. Allikevel kan bakterier være en årsak til forverring.

Sykdommen kan gå i familier, og en genetisk disposisjon er sannsynlig. Betydningen av hormonelle faktorer er fortsatt ikke avklart. Kvinner beskriver ofte at plagene blir verre før menstruasjonen og at de bedres etter overgangsalderen. Tobakksrøyking og overvekt anses som risikofaktorer, og opprettholder sykdommen. Det er viktig å påpeke at sykdommen ikke skyldes dårlig hygiene eller kosthold.

Hvordan stilles diagnosen?
Diagnosen stilles vanligvis ved en vanlig undersøkelse av lege. Det finnes ingen test som bekrefter eller avkrefter sykdommen, men hudforandringene er typiske. Gjentatte utbrudd, lang varighet, mangelfull effekt av antibiotika, flere byller, arrdannelse og hudormer er tegn som tas med i betraktningen.

Hva mener man med alvorlighetsgrad?
Hvor hardt man er rammet av hidrosadenitt varierer fra person til person. Leger bruker et klassifikasjonssystem utviklet av Hurley, og deler sykdommen inn i tre alvorlighetsgrader:

1. Mild (stadium 1): Ømme og dype 0,5-2 cm store byller i huden som ofte utvikler seg til abscesser (verkebyller). Ingen arrdannelse eller fistelganger.

2. Moderat (stadium 2): Gjentagende byller, abscesser og ganger i huden (fistler) med sekresjon av væske eller verk (puss). Arrdannelse er vanlig.

3. Alvorlig (stadium 3): Omfattende betennelse i fettvevet. Flere dype verkebyller og hudganger (fistler) med uttalt arrdannelse.

Hvilke andre sykdommer kan likne på hidrosadenitt?
Det er ikke uvanlig å få en hudinfeksjon i lysker og armhuler. Dette ses som en dyp verkebyll og betyr ikke nødvendigvis at man har hidrosadenitt. Hvis byllene er lokalisert rundt endetarmen bør man vurdere tarmsykdommen Morbus Crohn som en mulig årsak.

Hva finnes av behandling?
Hidradenitis suppurative er vanskelig å behandle, og valg av behandling avhenger av sykdomsaktiviteten. Ved mild sykdom starter man ofte med ulike medisiner for å redusere smerter, verking og lukt. Ved mer utbredt sykdom vurderes kirurgi. Alle pasienter tilrådes røykeslutt, og vektreduksjon kan ha en gunstig effekt.

1. Medisinsk behandling

Antibiotika: En flytende oppløsning (for eksempel Dalacin linment) kan forsøkes hos de med mild sykdom. Dette er en flytende væske som tas på huden morgen og kveld over flere måneder. Mer utbredt sykdom behandles med antibiotikatabletter. Førstevalget er ofte tetracykliner, som er antibiotikatabletter man kan ta over flere måneder. Nye utbrudd er vanlig etter avsluttet behandling. Antibiotika kombineres noen ganger med desinfiserende hudvask.

Kortisoninjeksjon: Det er mulig å sette en sprøyte med kortison i enkeltestående byller. Dette reduserer størrelsen på dem og kan være god smertelindring.

Eksperimentell behandling: Det er kommet noen rapporter om at såkalte biologiske legemidler kan hjelpe noen med svært utbredt sykdom. Disse medisinene brukes i dag i behandling av psoriasis, revmatiske sykdommer og tarmsykdommer. Dette anses fortsatt som eksperimentelt, og vurderes kun i spesielle tilfeller.

2. Kirurgisk behandling

Kirurgi: Kirurgisk behandling er den mest effektive terapien for dem med moderat til alvorlig sykdom, og anses av mange som et førstevalg. Kirurgi er det eneste behandlingsalternativet som kan kurere arrdannende sykdom. Enkeltstående byller med verk tømmes ofte av en lege. I etterkant kommer ofte byllene tilbake igjen. Mer omfattende kirurgi fjerner all affisert hud med et hudparti rundt. Dette fjerner svettekjertlene som er årsaken til sykdommen.

Fettsugingsteknikk: Dette er en alternativ kirurgisk prosedyre som kan vurderes. Selve behandlingen gjøres ved at man lager en liten åpning i huden og bruker en fettsugingskanyle til å suge ut de syke kjertlene. Det er høyere risiko for tilbakefall med denne metoden enn ved kirurgisk eksisjon (bortskjæring av vev).

CO2-laserbehandling: Hensikten med CO2-laserbehandling er å brenne bort ødelagt, sykt vev med byller. Behandlingen gjøres i lokalbedøvelse, og tar kun noen få minutter. Laserbehandlingen etterlater et sår som det kan ta noe tid før gror.

Referanser:

Alikhan A, Lynch PJ, Eisen DB. Hidradenitis suppurativa: a comprehensive review. J Am Acad Dermatol. 2009 Apr;60(4):539-61; quiz 562-3.

Tolaas E, Knudsen CW, Sviland L et al. Hidradenitis suppurativa. Tidsskr Nor Laegeforen. 2009 May 14;129(10):992-996.

Har du et spørsmål til Lommelegen? Klikk her