Reisen gjennom helvete

Sist sommer ville jeg skrive om depresjon. Men så ble det høst. Og snart vinter. Og da ville jeg heller vente. Jeg ønsket sterk sol for å skrive om depresjon.

Det handler om en viss hang til metaforer. Nå er solen her igjen. Depresjoner er vanskelige å forstå for dem som ikke har vært der. Derfor tyr vi til språklige bilder, som "synlig mørke", "mørke midt på dagen" eller "helvete på jord", for å forklare tilstanden både for oss selv og for andre. Selv er jeg aller svakest for et bilde hentet fra Nervals dikt El Desdichado (1853): Sort sol. Den sorte solen gjør alt sort.

Et russisk ordtak sier at om du våkner uten smerte, kan du være sikker på at du er død. Å kunne kjenne psykisk smerte er et sunnhetstegn. Den som ikke kan kjenne denne, er en invalid. Smerten er en del av livskraften. Men det får være måte på.

Andrew Solomon er reisende i depresjon, sin egen og andres. Tidligere i sommer var New York-journalisten i Oslo for å lansere sin internasjonale bestselger om depresjon. Han har valgt sin metafor for å beskrive et privat helvete: The Noonday Demon, med undertittelen An Anatomy of Depression.

Vi spiste sammen. Jeg rådet ham fra å ta det som på menyen virket mest fristende: helstekt fjellørret. Jeg vet av erfaring at newyorkere er dårlige til å rense alle de små fiskebenene. Jeg var engstelig for ham; at det skulle bli pinlig for ham, og det finnes jo så mye annen god ferdigrenset fisk. Stemningen ved bordet ble god, men han beklaget at mat var blitt et problem. Som en representant for moderne, amerikansk depresjon føler han seg avhengig av å bruke psykofarmaka. Og de har bivirkninger. Han førte hånden til buken, og tok et trist og solid tak: "Vektøkning!"

Vi spiste sammen, og blant bivirkninger og benfrie fiskefileter følte jeg ydmykhet og stor takknemlighet overfor forfatteren av et så betydningsfullt verk om depresjon. Ubeskjedent hevder jeg at jeg har lest de fleste av de klassiske tekstene om depresjon og melankoli, fra Robert Burtons klassiker Melankoliens anatomi fra 1621, via Freuds Sorg og melankoli, Sylvia Plaths Glassklokken, William Styrons Synlig mørke, Julia Kristevas Sort sol og frem til Elizabeth Wurtzels Prozac Nation. Frekt hevder jeg at Solomons er den aller beste. Konkurransen er selvfølgelig urettferdig. Noe av fortrinnet ved Solomons bok er at den er samtidig. Den bringer oss a jour med beskrivelser, forståelser og behandling av depresjoner i dag. Den forteller oss mye om hva vi i dag vet, og om alt vi ikke vet.

"Kort tid før min trettienårsdag gikk jeg i stykker." Solomon beskriver en meget alvorlig depresjon, langt verre enn å møte lettvegger. Han lider inntil det selvmorderiske. I Londons parker forsøkte han å bli smittet av AIDS av fremmede homoseksuelle. Han ble rammet på en tid hvor mye gikk godt for ham. Han leter således desperat og modig i sitt eget liv for å forstå sin egen tilstand. Hvorfor et slikt fall ned i mørket? Han leter i oppvekst, familieforhold, sitt sosiale liv og i sin gryende karriere som journalist og forfatter. Det er engasjerende litteratur.

Dette er langt mer enn en selvbiografi. Den personlige erfaringen blir hans stimulus for å søke de andres fortellinger. Med voldsom intellektuell appetitt, og nødvendig kritisk sans, søker han den mest moderne medisinske kunnskapen. Dette er meget informativt. Men tungsinnet lar seg ikke tilstrekkelig beskrives av den medisinske fornuften. De triste fenomenene må åpnes for flere enn oss leger. Han referer fra depresjonens plass i historie, skjønnlitteratur, sosiologi, moralfilosofi og politikk.

Dette er også reiselitteratur. Han drar mange steder, til Thailand, Kambodsja, Grønland og Afrika, for å finne ut hvordan medlidende lider innenfor andre sosiale rammer. Og han forteller deres historier.

Solomon er befriende ikke-dogmatisk. Han lar seg ikke lure inn i fordummende motsetninger, som for eksempel å måtte være enten for eller imot bruk av medisiner. Hans eneste misjon er å få oss til å se helere på de sorte erfaringene.

Den som måtte bekymre seg, kan ta det med ro. Dette er ikke en bok til å bli deprimert av. Den beskriver nummenheten med vitalitet i språket, elendigheten med poesi, kjærlighetens død med pasjon, frykten på høylys dag med frodighet og depresjonens horror med vidd. Men først og fremst er det et språk av medfølelse. Et slikt språk er ikke tilfeldig. Solomon beskriver sin depresjon både som en død og en fødsel. Fødselen er knyttet til hans anstrengelser for å finne et språk for sine erfaringer.

Jeg ble oppmerksom på den sorte solen gjennom den fransk-bulgarske psykoanalytikeren og litteraturforskeren Julia Kristeva. Hun valgte den også som tittel til sin allerede klassiske tekst om melankoli og fravær i moderne kulturer: Sort sol. Depresjon og melankoli. Det språklige bildets opphav, den franske dikteren Gérard de Nerval - med et navn som høres ut som et legemiddel mot dårlige nerver - endte selv sine dager hengende i en lyktestolpe.

Den sorte solen er et overveldende bilde. I skrivende øyeblikk sitter jeg i et tidligere kloster utenfor Siena. Jeg lener meg bakover og forsøker å stirre på den stekende solen i zenit, men må skygge med hånden. Det meste omkring meg er påfallende vakkert: kulturlandskapet med høyballer, bygningene, et stykke honningmelon, en skive renskåret skinke og et glass perlende vann. Ja, menneskene er også mer enn vanlig vakre. I hagen er det opprømt stemning. Det pyntes til ettermiddagens bryllup. Det hele er til å glede seg over.

Og så forestiller jeg meg at solen gradvis blir sort. En sort sol gjør alt sort, slik de dype depresjonene også rammer hele mennesket.

Det gjelder følelsene. Av og til kommer denne ubudne følelsen. Det er den som sier at det er dødt i meg. Det er tomt, det er tungt, det er trist, og det er Sahara i Norge. Tanken på tannpuss er et uutholdelig ork. Menneskets trussel er ikke nødvendigvis døden. Trusselen er å føle seg som død. Livskraften er borte.

Depresjonen er en nær slektning av sorgen. Men den er mer. Sorgen er en depresjon som er knyttet til et tap. Depresjon er en sorg som ikke lenger er tilknyttet; den er ute av proporsjoner og ute av kontroll.

Det gjelder tankene. Den menneskelige hjernen avslører hvor dårlig den kan være til å tenke. Jeg er skuffet over hjernen, både min egen og andres. Vi baksnakker oss selv, den gode selvfølelsen fordamper, og "alt går til helvete". Og mange tenker altfor mye på hva andre måtte tenke om dem; som om de andre var så interesserte i oss. Slik det ubevisste sjelelivet, med Freud som ledende historieforteller, preget psykologien i overgangen mellom atten- og nittenhundretallet, har det bevisste sjelelivet stått mer sentralt ved det aller siste århundreskiftet. Kognitiv psykologi og kognitiv terapi er opptatt av at vi simpelthen må lære oss å tenke bedre; mindre styrt av negativ vanetenkning.

Og det gjelder kroppen. Den blir hemmet og den svikter. Melankolihistorien er blant mye annet en problematisk fordøyelseshistorie. Den er rik på beskrivelser av fråtsing, selvpåført sult, oppkast og diaré. I Dürers berømte kopperstikk fra 1514, Melencholia I, har den store svenske poeten Gunnar Ekelöf festet seg ved klystersprøyten som kan anes under Melankoliens kjole helt nederst til høyre i bildet. Den stillesittende grubling gir forstoppelse.

Melankolien, tungsinnet og depresjonen - forskjellige navn for stort sett de samme følelsesmessige erfaringer - har tyngden som sentral figur. Denne figuren er innfanget av mange malere og skulptører: Ubevegelig med bøyd nakke og hodet ettertenksomt støttet i hånden, som i nevnte stikk av Dürer eller i Rodins skulptur Tenkeren. Tankene er tunge, og hodet må stanses i sitt fall. Det er en fascinerende kroppsmetaforikk hvor følelse og kropp blir til ett: Den følelsesmessig tyngete kjenner seg kroppslig tung.

Den som lider, tvinges til å tenke etter. Livet bøyer ham og henne. Den sveitsiske legen og litteraturforskeren Jean Starobinski gjør et poeng av at de franske verbene for å tenke - penser - og å bøye - pencher - har samme språklige opphav.

Bryllupsfolket har vært borte en stund. To mennesker har nettopp lovet hverandre gjensidig kjærlighet i byens rådhus. Andrew Solomon åpner sin bok med beskrivelser av hvordan depresjoner skader kjærligheten. Depresjon rammer evnen til både å gi og ta imot hengivenhet. En sentral følelse i depresjonen vil ofte være opplevelsen av å være frakoblet.

Nå kommer de feststemte tilbake til klosteret. Den sorte solen preger hele mennesket, og også alt omkring. Skjønnheten blir til noe uoppnåelig, noe som tilhører de andre. Eller det vakre i landskapet eller menneskene blir en provokasjon, den brutale påminnelsen om hva den deprimerte har tapt eller mangler.

Med depresjoners åpenbare faenskap er det interessant å konstatere at man helt fra antikken har beskrevet dem med en dobbelthet. De har ikke minst blitt knyttet til skapende krefter.

For den dypt deprimerte vil snakket om depresjon som kreativitet kunne lyde som brutal romantikk, salt i såret. Men like fullt, den sorte materien skaper en kraft som søker å stige opp fra den. Svært mye av vår kulturhistorie, kunst og litteratur, er skapt av deprimerte. I renessansen skapte man endog begrepet melancholia generosa.

Den deprimerte lider tofoldig. Man lider, og man lider enda mer fordi man ikke har et språk for sin lidelse. Når språket er dødt, er det krise. Depresjon kan utløse et sterkt begjær etter å finne et språk både til forståelse og som peker ut av den depressive erfaringen. Andrew Solomons bok er et utmerket eksempel. Det sjenerøse i melankolien er det produktive punktet der ensomheten blir brutt og blir til et uttrykk i skrift, tale, figur eller bilde. Kunst og litteratur springer ut av melankolien. Men den er ikke selv grunnleggende melankolsk, fordi den representerer en overskridelse.

Solen er på hell ved klosteret. Bryllupsfesten er i gang.

FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Andre reiser (2005), Sterk/svak (2004) og Uro (2003).

Artikkelen ble publisert for første gang i januar 2000.

Har du et spørsmål til Lommelegen? Klikk her