Hvordan boka ble til

På begynnelsen av 90-tallet begynte Cecilie Arentz-Hansen og Kåre Moen å arbeide med konseptet for en håndbok for legevaktleger. Før arbeidet med denne håndboka var kommet skikkelig i gang, fikk Kåre et uimotståelig jobbtilbud fra Tanzania. Kunne han tenke seg jobben som lege på et nordisk bistandsprosjekt? Men, hva da med boka?

To uker senere satt Kåre - og Cecilie - på flyet til Dar es Salaam, med et tonn medisinsk faglitteratur i bagasjen, lærebøker i swahili og sommertøy kjøpt billig på høstsalget -92. Legestillingen ble delt i to, på prosjektet ventet en uendelig mengde medisinske og administrative oppgaver, og i huset i byen Tanga ble datamaskiner og skrivere installert.

Én jobbet på klinikken, én satt hjemme og skrev, og slik byttet de på. Bortsett fra at en legestilling for flere tusen mennesker i et av verdens mest malariabefengte områder ikke er alt for rikelig. Men, det ble i hvertfall mange produktive kvelder... Og der, i skinnet av glohete parafinlamper (strømmen var for det meste rasjonert bort) begynte Legevakthåndboken å ta form, mens maurene toget over tastaturet og flatklemte insekter laget merkelige mønstre på prøveutskriftene.

Det ble en intenst og innholdsrik tid for dem, som leger, forfattere og mennesker. Til slutt var prosjektet over, Legevakthåndboken ferdig og Cecilie vendte hjemover. Kåre fortsatte med nye prosjekter innen forebyggende helse i Tanzania, noe han fortsatt arbeider mye med.

Og Legevakthåndboken ble faktisk en salgssuksess på det norske medisinske fagbokmarkedet. Den kom ut i revidert og utvidet versjon i 1997, og etter hvert begynte forfatterne å ane at boka kunne egne seg for alle, på et lett forståelig norsk. Resultatet er blitt Lommelegen.