Jeg har helseangst og panikkanfall og terapi har ingen effekt - er det håp for meg?
Hei! Jeg er en mann på 38 år som siden jeg var 27 år gammel har slitt med angst, helseangst og panikkangst. Det hele startet da jeg i en alder av 26 år byttet fil fra å være heterofil til å bli homofil. Dette var naturlig nok som å starte sin andre ungdomstid, med utforskning av seksuell legning, mange sexpartnere og mye alkohol flere ganger i uken. Da jeg ble 27 år fikk jeg mitt første panikkanfall, med innleggelse på sykehus hvor konklusjonen ble at det ikke var annnet en et ufarlig angstanfall. Dette eskalerte imidlertid, og i ukene som kom ble jeg henvist fra fastlegen min til psykiatrien i Oslo, hvor ulike behandlinger med kognitiv terapi etc. ble satt i gang med flere behandlingsdager i uken over flere år. Jeg ble imidlertid bare dårligere og dårligere, så det ble motvillig besluttet å sette meg på ulike angstdempende medikamenter, blant annet Nosinan, Truxsal, Zoloft, Cipralex i kombinasjon med Remeron og til slutt Effexsor, som jeg for øvrig fortsatt bruker. Disse medisinene har hatt liten til ingen effekt på meg, annet enn at jeg har lagt på meg 30 kilo og blitt utrolig inaktiv. I tillegg har jeg i hele perioden hvor min angst har pågått (elleve år) vært behandlet med Vallergan for søvn og Rivotril fire ganger daglig, inntil nylig, da jeg sluttet brått med disse medisinene, da jeg stadig måtte øke dosene og var sterkt avhengig av spesielt Rivotril. Dette medførte trolig et epileptisk anfall, som jeg altså fikk.
Diagnosen som har blitt stilt av psykiater er kronisk angst, helseangst og en mulig personlighetsforstyrrelse - uten at jeg vet hva alt det betyr oginnbærer. Som jeg nevner har jeg vært i dette hjelpeapperatet i elleve år, og gjennomgått behandling i grupper, vært hos psykiater og psykolog og prøvd kognitiv terapi, mestringsterapi og tankemønsterterapi. Det meste er altså prøvd, men jeg føler at jeg fortsatt er der alt startet, uten betydelig bedring.
Så mitt spørsmål er: Finnes det noe håp for meg? Hva kan jeg gjøre for å få et normalt liv igjen? Finnes det hjelp?Relevante sykdommer/medisiner: Jeg bruker Effexor 300 mg daglig, Apodorm 10 mg for søvn og statiner for høyt kolesterol. Mann, 38 år
Hei! Du har hatt panikkanfall og helseangst fra du var 27 år, altså i rundt 11 år. Du har i årenes løp fått mye og langvarig behandling, og også vært innlagt på psykiatrisk sykehus. Tidligere brukte du for mye alkohol, men jeg vet ikke hvordan det er med dette i dag. Du har brukt forskjellige medisiner, og nå for tiden bruker du Effexor og Apodorm. Du har lagt på deg og er inaktiv, og etter egen mening hatt liten effekt av all terapien du har fått. Nå lurer du på om det er noe håp for deg. Ut fra det du skriver klarer jeg ikke helt å forstå konkret hva som egentlig plager deg. Du skriver at du har helseangst, men ikke hvilke sykdommer du eventuelt frykter å ha eller er redd for å få. Jeg vet heller ikke om du er i jobb, har fast partner eller hvor godt du fungerer i hverdagen. Du skriver at du er inaktiv, og det er kanskje et punkt du kunne være litt bevisst på. Det er jo ingen grunn til at du skal være inaktiv selv om du bruker Effexor. Panikkanfall mistolkes ofte som tegn på en fysisk lidelse, men jeg går ut fra at du etter alle disse årene har forstått at angstanfall er ubehagelige, men ikke farlige. Mange pasienter tror at de under panikkanfall kan dø, få slag, hjerteinfarkt eller bli gal. Dette er en vanlig ”nybegynnerfeil”. Når man har hatt en del anfall uten at noe av det man frykter faktisk har skjedd, forstår de fleste at angsten ikke er farlig, og at katastrofetankene man får under anfall ikke kan stoles på. Min holdning er at det finnes håp for alle, men at det krever betydelig egeninnsats av pasienten for å bli vesentlig bedre. Det er alltid for tidlig å gi opp og aldri for sent å endre seg. Da må man øve på å tåle verdens usikkerhet, slutte å sikre seg, være villig til å leve med risiko og bli flink til å ta avgjørelser under tvil uten å gjøre unntak til hovedregel. Jeg lurer på hvorfor du ikke har klart å nyttiggjøre deg av all terapien du har fått. Jeg går ut fra at du er motivert for endring, men at du foreløpig ikke har funnet ut hvordan du skal gripe dette an. Jeg vil anta at det er viktig for deg å begynne med noe konkret og overkommelig, slik at du ikke blir gående for lenge i sirkel uten å komme noe sted. Selv store og sammensatte problemer lar seg som regel løse, men ikke av seg selv, og det kan ta lang tid. Skal du endre deg må du gjøre det ”steg for steg”, men det er viktig å finne et mål og en retning. Jeg tror at det kan være lurt for deg å starte med en viss grad av aktivisering, slik at du i hvert fall får en god struktur på hverdagen din. Bryt ut av boblen du lever i og vær villig til å leve med en viss grad av risiko. Slutt med alle unngåelser og sikringsmanøvre som du eventuelt måtte ha. Dette kan medføre litt økt angst i begynnelsen, men angst er du vant med å ha; det er ikke noe nytt. Det nye denne gangen kan være at det er en angst med mening; en uro som kommer fordi du tar ansvar for livet ditt og beveger deg mer ut i verden, med all sin usikkerhet og urettferdighet. Jeg vet ikke om dette gir mening for deg, men det er ikke lov å gi opp. Da er det i hvert fall ikke noe håp, og drømmen om et normalt liv blir kun en drøm. Du må gradvis, dag for dag, normalisere hverdagen din, både når det gjelder struktur og aktivitet, og samtidig jobbe med dine holdninger til deg selv, fremtiden, døden og angsten. Når det gjelder helseangsten er løsningen vanligvis å være villig til å være dødelig, og altså ikke lenger være i forkant når det gjelder fysiske symptomer, men tvert i mot velge å tro at man er frisk inntil det motsatte er bevist. Lykke til!
Legg merke til at dette svaret kun gir generell informasjon og at det
ikke kan erstatte kontakt med, undersøkelse hos eller behandling av lege eller annen fagperson. Svaret må ikke anses som forslag til
forebygging, diagnostikk, behandling, helsebevaring eller rehabilitering. For en sikker vurdering av problemstillingene du har
tatt opp i din henvendelse bør du rådføre deg med fastlegen din og/eller andre fagpersoner i den offentlige helsetjenesten. Svaret må også
sees i sammenheng med det tidspunktet det ble gitt på. Fullstendige vilkår for svartjenesten.
Ansvarlig redaktør og administrerende direktør: Petter Danbolt
Stedfortredende ansvarlig redaktør og COO: Terje Johansen
Redaktør: Ine Thereze Gransæter
Utgiverselskap: Aller Internett as
Hei! Jeg er en mann på 38 år som siden jeg var 27 år gammel har slitt med angst, helseangst og panikkangst. Det hele startet da jeg i en alder av 26 år byttet fil fra å være heterofil til å bli homofil. Dette var naturlig nok som å starte sin andre ungdomstid, med utforskning av seksuell legning, mange sexpartnere og mye alkohol flere ganger i uken. Da jeg ble 27 år fikk jeg mitt første panikkanfall, med innleggelse på sykehus hvor konklusjonen ble at det ikke var annnet en et ufarlig angstanfall. Dette eskalerte imidlertid, og i ukene som kom ble jeg henvist fra fastlegen min til psykiatrien i Oslo, hvor ulike behandlinger med kognitiv terapi etc. ble satt i gang med flere behandlingsdager i uken over flere år. Jeg ble imidlertid bare dårligere og dårligere, så det ble motvillig besluttet å sette meg på ulike angstdempende medikamenter, blant annet Nosinan, Truxsal, Zoloft, Cipralex i kombinasjon med Remeron og til slutt Effexsor, som jeg for øvrig fortsatt bruker. Disse medisinene har hatt liten til ingen effekt på meg, annet enn at jeg har lagt på meg 30 kilo og blitt utrolig inaktiv. I tillegg har jeg i hele perioden hvor min angst har pågått (elleve år) vært behandlet med Vallergan for søvn og Rivotril fire ganger daglig, inntil nylig, da jeg sluttet brått med disse medisinene, da jeg stadig måtte øke dosene og var sterkt avhengig av spesielt Rivotril. Dette medførte trolig et epileptisk anfall, som jeg altså fikk.
