hei. jeg har lest endel her om både angst og deperesjon. og ser att jeg har fler av plagene. fra jeg var liten slet jeg mye me tvangstanker, dårlig selvtilitt,deprimert, redd for att personer jeg var gla i skulle dø, har hatt det så lenge jeg kan huske.så jeg tok en overdose. og lå noen dager i koma. jeg skyldte på kjærlighetssorg, men som egentli bare var har vært en enkel unskylding for meg. nå er jeg 20 år,å er fortsatt så innestenkt me det,ingen ser noe på meg,og jeg
er jenta som altid er så blid og fornøyd. bitte små ting som bare er bagateller for andre, er store for meg, var enten kjempeglad eller superdeperimert, altid vært enten eller. når jeg ser på det nå, er det der småplager i forrhold til det jeg lider me nå. jeg har angst vær dag, hele døgnet, panikkanfall har jeg bare hatt tre-fire ganger, men redselen for att det skal komme er der 24 timer i døgnet,vær dag. jeg klarer verken sove eller få i meg mat lenger,Før spiste jeg som trøst mot depresjonen, men nå får jeg ikke i meg noen ting,og har gått ne flere killo. ingenting gjør meg gla lenger,føler ikke noe for noe lenger, blir ikke gla,å klarer ikke gråte lenger.det sitter som en klump i hjertet og halsen. jeg har rykninger i kroppen hele tiden. jeg tør ikke åpne meg om det for den ene gangen jeg har åpnet meg så fikk jeg panikkanfall. jeg sier ikke noe til noen,har prøvd men ingen forstår. nå savner jeg tiden hvor jeg bare gråt, nå ser jeg hvor godt det var å klare å gråte. jeg er desperat, for jeg orker ikke mer,hele tiden tenker jeg på hvor godt det ville vært og slippe,men har holdt ut fordi jeg har så utrolig mange som er gla i meg,som hadde fått det så vondt viss jeg forsvant, så det er de som holder meg i livet, jeg vil jo ikke de noe vondt. jeg er ikke til stede lenger,vær dag føles uvirkelig,jeg glemmer alt og husker ingenting. prøvd sobril,men det hjelper ikke. leger og psykologer jeg har vært hos tar det ikke serriøst nok, så jeg finner heller ingen løsning. føler ingen i verden kan hjelpe meg. nå leter jeg desperat etter forslag. mvh ....... Kvinne, 20 år
Kjære deg, du har det jo helt ulevelig vondt, og slik skal du ikke ha det !
Og slik behøver du ikke å ha det, for der finnes faktisk god hjelp å få for slike problemer som du har, men det er bare så sørgelig at du ikke har fått hjelp så langt.
Men det at du ikke har fått hjelp av lege og psykolog hittil, er SELVFØLGELIG ikke noe "bevis" på at du ikke vil få det, ha det helt klart for deg.
Du har betydelig angst og nærmest alle symptomer på alvorlig depresjon.
Dette stjeler tid og glede fra livet ditt, som du merker, og du må derfor for enhver pris gjøre noe med dette nå, og det er profesjonell hjelp du trenger.
Når man er så deprimert som du er nå, er man ofte både "lammet" i forhold til å ta tiltak, f.eks. legekontakt, og man kan være pessimistisk og ikke tro at det er håp for en selv.
Derfor skal du nå "slippe å tenke selv", og bare gjøre en ting:
Følg de rådene jeg gir deg nå, til punkt og prikke, og ingen ting annet.
Og fremfor alt; ikke tvil på at dette, bare gjør det. IDAG.
Depresjon og angst er tilstander som lar seg behandle effektivt, og et bedre liv med lys og glede venter på deg på den andre siden av behandlingen. Ha det helt klart for deg. Men du må nå oppsøke behandling, behandlingen kommer ikke til deg.
Det at du ikke føler at dine leger og psykologer ikke tar deg seriøst nok, er hårreisende trist.
Ikke helt usannsynlig så handler det om at du kanskje ikke har fått frem tydelig nok for din lege, hva du sliter med, og hvor alvorlig depresjon du faktisk har. Det handler jo om kommunikasjon, og det er et vrient tema.
Du skal derfor gjøre følgende (og her kommer det viktigste av det jeg har å si her, og det du skal følge, uten å spekulere noe mere på det)
Ta en utskrift av ditt spørsmål her, samt mitt svar, og gi eller send dette til din lege. Idag. Samtidig bestiller du en time, og denne bør du få i løpet av uken. Din tilstand er for alvorlig til at du skal gå i flere uker å vente på behandling. Jeg bare nevner det, i tilfelle du bor på et sted hvor der er ventetid for legetime. Legen har alltid tid til å ta inn akutte tilfeller, og jeg anser dine plager å være av en slik karakter at du trenger snarlig hjelp.
Så når du bestiller time, må du veldig gjerne "bruke" meg på den måten at du sier at du har fått "streng beskjed" av annen lege om at du MÅ ha time i løpet av uken.
Du må også si ifra når du bestiller time, at du trenger minst en dobbelttime,
fordi at slike plager som du har, krever mer tid hos legen enn det "vanlige kvarteret".
Når legen din så får lese det du har skrevet her, før legetimen, så vet legen hva du sliter med, og vil være i mye bedre i stand til å forstå deg og å hjelpe deg på en riktigst mulig måte, og legetimen vil få en "flying start" i forhold til om du skulle måtte sitte der og prøve å huske å få sagt alt du skulle ha sagt.
Dette er ualminnelig viktig, så bare følg rådet mitt, og ikke vurder noe annet.
Dersom du (NB mot enhver formodning) allikevel skulle føle at legen din ikke tar deg alvorlig, etter at du har forsøkt overnevnte, så har du en lege som ikke kan hjelpe deg, og da MÅ du skifte fastlege.
Men jeg tror selvfølgelig at din fastlege vil ta deg alvorlig, når du nå får beskrevet hva du sliter med, på en så utførlig måte som du her gjør i ditt brev. Det er vondt å lese, men det er enormt belysende og derved nyttig for en lege som skal hjelpe deg.
Her kan det skrives, snakkes og tenkes videre i det uendelige, men jeg er opptatt av en-1-ting her, og det er handling:
Du trenger hjelp, den finnes, og du skal nå bare følge til punkt og prikke de rådene jeg har gitt her. Det er oppskriften, og det behøver du heldigvis ikke å lure på, vær trygg på det.
Vær også trygg på at der finnes effektiv hjelp og behandling for dine psykiske plager, og det er den du nå tar tak i.
Jeg ønsker deg alt det beste, og god bedring.
Vennlig hilsen Dr. Brynjulf Barexstein, allmennlege www.barexas.com
Lommelegen er en nettbasert rådgivningstjeneste. Svar som følge av innsendte spørsmål
og bilder må ikke brukes som erstatning for fysisk besøk hos lege.
Oppsøk fastlegen din eller ring 113 dersom du har akutte eller alvorlige helseplager.
Fullstendige vilkår for svartjenesten.
Redaktør Lommelegen.no: Ine Thereze Gransæter
Ansv.red og adm.dir: Petter Danbolt
Stedfortr.ansv.red og COO: Terje Johansen
Oppdateringsansvarlig Lommelegen.no: Linda Stølen
Utgiverselskap: Aller Internett as
hei. jeg har lest endel her om både angst og deperesjon. og ser att jeg har fler av plagene. fra jeg var liten slet jeg mye me tvangstanker, dårlig selvtilitt,deprimert, redd for att personer jeg var gla i skulle dø, har hatt det så lenge jeg kan huske.så jeg tok en overdose. og lå noen dager i koma. jeg skyldte på kjærlighetssorg, men som egentli bare var har vært en enkel unskylding for meg. nå er jeg 20 år,å er fortsatt så innestenkt me det,ingen ser noe på meg,og jeg
er jenta som altid er så blid og fornøyd. bitte små ting som bare er bagateller for andre, er store for meg, var enten kjempeglad eller superdeperimert, altid vært enten eller. når jeg ser på det nå, er det der småplager i forrhold til det jeg lider me nå. jeg har angst vær dag, hele døgnet, panikkanfall har jeg bare hatt tre-fire ganger, men redselen for att det skal komme er der 24 timer i døgnet,vær dag. jeg klarer verken sove eller få i meg mat lenger,Før spiste jeg som trøst mot depresjonen, men nå får jeg ikke i meg noen ting,og har gått ne flere killo. ingenting gjør meg gla lenger,føler ikke noe for noe lenger, blir ikke gla,å klarer ikke gråte lenger.det sitter som en klump i hjertet og halsen. jeg har rykninger i kroppen hele tiden. jeg tør ikke åpne meg om det for den ene gangen jeg har åpnet meg så fikk jeg panikkanfall. jeg sier ikke noe til noen,har prøvd men ingen forstår. nå savner jeg tiden hvor jeg bare gråt, nå ser jeg hvor godt det var å klare å gråte. jeg er desperat, for jeg orker ikke mer,hele tiden tenker jeg på hvor godt det ville vært og slippe,men har holdt ut fordi jeg har så utrolig mange som er gla i meg,som hadde fått det så vondt viss jeg forsvant, så det er de som holder meg i livet, jeg vil jo ikke de noe vondt. jeg er ikke til stede lenger,vær dag føles uvirkelig,jeg glemmer alt og husker ingenting. prøvd sobril,men det hjelper ikke. leger og psykologer jeg har vært hos tar det ikke serriøst nok, så jeg finner heller ingen løsning. føler ingen i verden kan hjelpe meg. nå leter jeg desperat etter forslag. mvh .......
