| ADHD Hva er ADHD? |
|
ADHD er en samlebetegnelse på en gruppe tilstander. Her er signalene du skal se etter:
Av: Ida Garløv, barne- og ungdomspsykiater
Tre kjernesymptomer Felles for alle disse tilstandene er tre kjernesymtomer: Fenomenene må vise seg før seks års alder og følge personen på flere av livets arenaer (hjemme, på fritiden og på skolen eller i barnehagen). Tilstanden kalles ofte ADD hvis den kroppslige uroen mangler. Atferdsproblemer i tillegg? Ca halvparten av de som har ADHD har atferdsproblemer. Atferdsproblemene består i at de nekter å adlyde eller følge regler og/eller er sinte. Noen kan ha svære raserianfall. Andre problemer Mennesker med ADHD har også ofte andre problemer som forsinket språkutvikling, lærevansker og de kan være klossete motorisk. Noen strever med vanskelige følelser som angst eller tristhet i tillegg eller har andre psykiske lidelser. Evner ADHD finnes på alle evnenivåer fra de veldig svake, til de aller mest intelligente Sterke sider Mennesker med ADHD er ofte flinke til å sette ting i gang. Det høye aktivitetsnivået gjør at de får gjort mye. Ofte kan de gjøre eller finne på ting som ingen andre har greid før. Mange kommer lett i kontakt med andre mennesker. Også blant de fremste vitenskapsfolk og toppene i næringslivet finnes mennesker med ADHD. Hvordan går det? Mange greier fint å mestre dagliglivet og lærer seg til gode strategier for å planlegge livet. Imidlertid skal en ikke stikke under en stol at ADHD kan være en slitsom tilstand å leve med for den det gjelder og familien og føre med seg alvorlige komplikasjoner. Mennesker med ADHD er, mer enn andre, utsatt for negative fenomener som følelsesmessige problemer og skolevansker. I alvorlige tilfelle kan også komme utvikling av rusmisbruk og kriminalitet. Store undersøkelser har vist at det å få god hjelp, ofte med nokså enkle tiltak, kan forandre dette dramatisk. Det er viktig at hjelpen kommer tidlig. Hvordan går det på lang sikt? En regner at ca halvparten for det meste vokser av seg ADHDsymptomene, dvs uroen, konsentrasjonsproblemene og impulshandlingene. Det er de eventuelle komplikasjonene som avgjør om det går godt på sikt. Rusproblemer, kriminalitet og følelsesmessige vansker preger livet for noen. Dersom de har sluppet for mange nederlag, har beholdt et godt selvbilde og kommet seg gjennom skolen på en god måte kan leve et godt liv, og dette gjelder for mange mennesker med ADHD. - "Har du truffet et menneske med ADHD, så har du bare truffet ett menneske med ADHD". ADHD foreningens slagord vekker gjenkjennelse hos oss som møter barn og unge med ADHD til daglig. ADHD arter seg svært ulikt fra menneske til menneske, det skifter fra person til person og gjennom livets faser. Jenter er litt annerledes enn gutter. Det går ikke et skarpt skille mellom de som har ADHD og de som er vanlige barn med litt ekstra høyt aktivitetsnivå eller litt svakere konsentrasjon enn de fleste. Det er først og fremst problembelastningen og funksjonen i dagliglivet som avgjør om fenomenene berettiger til en diagnose. Årsaker til ADHD Når et barn har ADHD, kan en ofte finne andre i familien(søsken eller foreldre eller fjernere slektninger) som har noe lignende. Arv er en viktig årsaksfaktor. ADHD forekommer litt hyppigere hos barn som er født for tidlig eller har hatt lav fødselsvekt. Det kan også knyttes til forgiftninger eller rus eller infeksjoner i svangerskapet. Spedbarn og småbarn (0-6år) Når en snakker med foreldre til barn med ADHD, får en ofte beskrevet at bekymringene startet i spedbarnsalder. Barnet hadde kanskje kolikk, var vanskelig å få til å sove eller de strevde med mating. Hos noen var der bekymring for utvikling av språk eller motorikk. Av og til har kroppslig uro startet allerede i første leveår, av og til beskriver en uro i svangerskapet som gjerne skilte seg tydelig fra det hun erfarte i sine øvrige svangerskap. Ettersom barna blir litt større kan en gjerne høre at denne bekymringen har økt eller forandret seg. Mens andre barn ble interessert i å leke med sine små venner, ble dette barnet kanskje sint og slo, det fant sine egne veier, lekte alene, ødela leken for de andre eller utviklet en svært tydelig uro. Mange av disse småbarna har eller har hatt svære og hyppige raserianfall som kan ha vart i timevis. I barnehagen er gjerne bekymringen for den sosiale utviklingen og manglende lek med de andre barna i sentrum sammen med uroen. Noen, særlig blant jentene viser ikke særlig kroppslig uro, mens de kanskje snakker "ustoppelig". I småbarnsalder og tidlig førskolealder kan det være vanskelig å vite hva en står overfor når barn har disse vanskene. Barn utvikler seg mye i denne alderen, noen roer seg og tar igjen den forsinkete utviklingen, særlig hvis de blir møtt på en god måte i hverdagen. Hos andre kan symptomene øke og heller bli tydeligere ettersom de blir større og krav til mestring og orden øker. Skolebarn (7-12 år) I skolealder øker omgivelsenes krav til orden og konsentrasjon. Bekymringen nå vil ofte rette seg mot uroen. Det er vanskelig å sitte stille på stolen og høre på læreren. Barnet får ikke med seg det læreren sier. De andre barna avviser "Petter". Han "bare ødelegger leken". Krav til læring og prestasjoner stiller barnet på nye prøver. Der kan komme mange nederlag. Leksene kan bli et mareritt og fører til lange diskusjoner med foreldre som prøver å hjelpe. Hos det sinte barnet kan aggressiviteten medføre raserianfall, konflikter og slosskamp med de andre barna. Jentene blir ofte utestengt fra venninneflokken. Her kan konkfliktene være mer subtile og vanskelige å forstå enn hos guttene. Barna kan bli oppfattet som ondsinnet og beregnende, mens de faktisk prøver så godt de kan å la være å komme opp i alle de "dumme" situasjonene. Etter hvert kan en del gi opp og innta rollen som den slemme gutten eller den umulige jenta i klassen. Ungdom (13-18 år) Hos ungdom vil situasjonen variere mye fra person til person. Bildet blir mer utydelig. Noen problemer vokser man fra. Noen kommer ut av vanskene i denne fasen. Andre beholder dem og har kanskje også utviklet komplikasjoner i form av følelsesmessige problemer og atferdsvansker som dominerer bildet. Den kroppslige uroen er ofte ikke så tydelig lenger, i alle fall ikke på utsiden. Hos noen er den erstattet av en indre uro eller følelse av rastløshet. Det må skje noe hele tiden. Mange sliter med vanskeligheter som de nå begynner å sette ord på. De bebreider seg selv eller andre for problemene. De strever med forholdet til de voksne, men først og fremst til andre ungdommer. Mange kjenner på en tilkortkomming på skolen. Skoleprestasjonene kan være mye svakere enn evnenivået skulle tilsi. Noen av disse ungdommene utvikler alvorlige atferdsproblemer, finner tilhørighet i antisosiale gjenger og begynner å ruse seg. For foreldre og lærere kan det være en enorm utfordring å demme opp for dette. Andre ungdommer kan ha en utvikling til det mye bedre i denne tiden. ADHD-symptomene blir mindre tydelige eller forsvinner. Støtte fra de nærmeste, kanskje sammen med gode evner og et godt selvbilde, hjelper dem videre til et godt liv som unge voksne. |
|
Oppdatert:
25. May 2007 |
| --------------------------------------------- |
| Spørsmål til legen: Still spørsmål til legen - garantert svar! |
