| Psykiske sykdommer Behandlingsmetoder i psykiatrien |
 I psykiatrien finnes en rekke behandlingsmetoder. Metodene blir brukt alt etter hvilken lidelse pasienten har, og etter hvilket stadium i lidelsen pasienten befinner seg. Her vil vi gi en oversikt over de vanligste behandlingsformene en benytter seg av i psykiatrien.
Av: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning
Medisiner Medisiner inngår som en viktig behandlingsfaktor ved de fleste psykiske lidelser. Medisiner kan deles inn i ulike undergrupper: Antipsykotiske midler Legemidler som virker mot psykotiske symptomer. I tillegg til å ha en antipsykotisk effekt, virker de ofte beroligende og dempende. Antidepressive legemidler Medisiner mot depresjon. Noen av disse brukes og mot angst og tvangstilstander. Stemningsstabiliserende medisiner Brukes som behandling og forebygging ved bipolare lidelser. Det er to hovedtyper, litiumpreparater og antiepileptiske midler. Beroligende medisiner inklusive sovemedisiner. De fleste beroligende medisinene er sterkt vanedannende, og skal bare brukes målrettet over kortere tid. Sovemedisiner er ofte av samme gruppe som beroligende medisiner og er vanedannende. Antihistaminer Blir i hovedsak brukt mot allergi, kan og brukes som sovemedisiner. Disse er ikke vanedannende. Samtaleterapi De fleste med en psykiatrisk lidelse skal ha en form for samtaleterapi. Det er mange former for samtaleterapi (psykoterapi). Felles er at de skal bearbeide vonde opplevelser, og øke selvinnsikt og mestring. Dette gjøres gjennom å sette ord på tanker og følelser, på ulike målrettede og spesifikke måter. Samtaleterapi kan foregå individuelt, i parsamtaler eller i grupper: Psykoanalyse Utføres av lege eller psykolog som er godkjent psykoanalytiker etter flere års utdanning. Metoden innebærer at pasienten skal ligge på benk og assosiere fritt. Behandlingen skal helst foregå flere ganger pr. uke over flere år. Målet er å gjennomarbeide alle alvorlige psykologiske konflikter. Pasienten inviteres til å sette ord på alt som faller ham inn, og fantasier og drømmer kan gi verdifullt materiale. Analytikerens kommentarer kalles oppklaring, konfrontering eller tolking. Under en analyse vil det utvikle seg overføringer, som betyr at en reagerer på en person i nåtiden som om han var en viktig person i pasientens fortid. Gjennom tolking prøver analytikeren å bevisstgjøre fortrengte og konfliktfylte opplevelser, og dermed minske pasientens tendens til virkelighetsfordreining. Psykodynamisk langtids psykoterapi Denne terapiformen bygger delvis på samme teori som psykoanalysen. Imidlertid er pasienten ofte sittende under terapien. Hovedvekten er gjerne på innsikt, gjennom å bearbeide sentrale konflikter på lignende måte som ved psykoanalyse. Dersom hovedvekten er av støttende karakter, er man mer opptatt av den aktuelle livssituasjon. Langtidsterapi er ofte en veksling mellom innsikt og støtte. Korttids psykoterapi Er av begrenset varighet, gjerne 10 - 40 timer. Her er en interessert i å finne frem til et viktig, konfliktfylt forhold i pasientens liv (kjernekonflikten). En holder seg i hovedsak til dette tema under terapien. Psykose psykoterapi Ved de fleste psykoser har pasienten en arvet sårbarhet. Bearbeiding av det som blir for vanskelig blir en viktig del av det psykoterapeutiske arbeidet. Behandlingen består av 5 faktorer: Ved psykoser er det svært viktig å legge opp terapien tilpasset pasienten, både i omfang og intensitet. Det er svært viktig at psykoterapeuten er forutsigbar, stødig, og til å stole på. Ved psykoser er psykoterapi bare en av flere behandlingselementer. Kognitiv terapi Kognitiv terapi er en form for korttids psykoterapi. Den ligner noe på atferdsterapi, og benytter de fleste anerkjente atferdsterapeutiske teknikker. Kognitiv terapi har vist seg virksom ved depresjon, angst og spisefor-styrrelser, tvangslidelser, psykosomatiske lidelser m.fl. Kognisjon betyr det som har med tanken å gjøre. Metoden går for en stor del ut på å oppdage og avdekke automatiske tanker, spesielt av negativ karakter. Disse negative tankemønstrene kan skape eller vedlikeholde psykiske lidelser, og gjør at man utvikler uhensiktsmessige leveregler som igjen forsterker sykdommen. Kognitiv terapi tar gjerne for seg et symptom om gangen, gjennom 15 - 20 behandlingstimer. Pasienten lærer å få tak i den automatiske tanken. Han blir hjulpet til å stille spørsmål ved gyldigheten av den, deretter går man inn på å vurdere alternative utsagn, og til slutt prøve ut disse alternativene. Målet er å få brutt den negative tankerekken, og gi pasienten en annen virkelighetsoppfatning. Familieterapi Familieterapi kan omfatte barn, ektepar, foreldre med barn, voksne barn med foreldre eller utvidet familie. I familieterapien stilles spørsmålet. Hva skjer i forholdet mellom mennesker som er nært knyttet til hverandre, over tid? Man ser på rolleendringer og hvordan familien møter utfordringer. I enkelte familier kan det over tid utvikles fastlåste mønstre og roller. Det kan dreie seg om dominans, underkastelse, kontroll, selvstendighet, aktivitet, passivitet. Det kan utvikle seg et rollemønster som familien kanskje ikke ser selv, og slett ikke ønsker. I familieterapi kan man og være opptatt av å få tak i hva det enkelte familiemedlem oppfatter som virkeligheten. De ulike medlemmene kan ha ulike kart, og man vet kanskje ikke hvilket kart familien navigerer etter. Ett poeng ved terapien er å synliggjøre dette. Det er ulike former for familieterapi. Man kan enten ha hovedfokus på strukturen i familien og familiens forhold til omgivelsene, eller man kan se på kommunikasjonen innad i familien, og i forhold til omgivelsene. I systemisk familiebehandling søkes forandring i atferd gjennom forandring av familiemedlemmenes oppfatning og forståelse av det som skjer. Familieterapi drives av behandlere med helse- og sosialfaglig bakgrunn, og flere års tilleggsutdannelse i familieterapi. Gruppeterapi Gruppeterapi praktiseres i forskjellige varianter, ut fra deltakernes problem og hvilken metode terapeuten er opplært i. Det som vanligvis forstås med gruppeterapi i Norge er analytisk eller psykodynamisk orienterte grupper, og temasentrerte grupper. Problemer som bearbeides i gruppeterapi er i hovedsak lidelser der oppvekst og miljøfaktorer antas å spille en vesentlig rolle. Som f.eks. nevroser i form av angst og depresjon, psykosomatiske spenningstilstander, sorg, traumer og atferdsproblemer. Behandlingen kan kombineres med annen form for terapi, men og praktiseres som en selvstendig terapiform. Nevroser er en form for konflikter som oppstår tidlig i livet. Disse konfliktene vil enten bli løst på et senere stadium, eller fortrenges til et ubevisst nivå og gi plager. Det som skjer i en terapisituasjon er at disse konfliktene utspilles mellom pasient og terapeut, og bringes i dagen til en løsning. Prosessen blir ofte ledsaget av en god del motstand, både av den enkelte og i gruppen. Terapeutens rolle i gruppen er å peke på denne motstand og skape trygghet, slik at deltakerne kan arbeide seg frem mot større åpenhet. Det er vanligvis 6-8 deltakere. Gruppene møtes en gang i uken over 1 time. Gruppen kan enten være lukket eller åpen, avhengig av om medlemmene starter på likt eller underveis. Varigheten av behandlingen er ofte 2-5 år. Temaorienterte grupper Er oftest lukket, og av kortere varighet. Deltakerantallet kan være noe lavere, og terapeuten mer aktiv enn i analytisk gruppe. Temaet kan være sorg, traumer, spiseforstyrrelser eller lignende. Analytiske grupper drives av helsearbeidere. Miljøterapi Miljøterapi er en sentral faktor i behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser som behandles i institusjon. De fysiske og mellommenneskelige prosesser i sengeposten som utgjør miljøet, antas å ha minst like stor innvirkning som psykoterapi og psykofarmaka. Miljøterapi kan presiseres slik: Miljøet eller atmosfæren på en post skapes av personalets tanker, følelser, holdninger, handlinger og ytringer, slik disse viser seg i samspillet med pasienter, og oppleves av disse. Postmiljøet skapes og av ressurser og patologi hos både pasienter og personale, innenfor en fysisk bygnings- og rommessig ramme. Miljøterapi består av å målbevisst tilrettelegge miljøterapeutiske prosesser i en modell. De fem grunnleggende terapeutiske aktiviteter eller funksjoner som vanligvis eksisterer i et miljø er: Hvilke og hvilken grad av de fem aktiviteter som til enhver tid er terapeutisk, er avhengig av pasientens funksjonsnivå. Dette bestemmes av symptombilde, symptommestring, sykdomsforståelse, selvinnsikt, behandlingsfase og diagnose. Beskyttelse Denne funksjonen består i å opprettholde pasientes fysiske velvære, og å lette pasienten for den byrde det er ikke å ha selvkontroll eller å ha allmaktsfølelse. Noen av midlene her er mat, medisiner, behandling, låste dører, fastvakt og pleie. Svært psykotiske pasienter og dypt deprimerte pasienter har ofte i startfasen behov for beskyttelse. Støtte Dette innebærer bevisst tiltak fra det sosiale nettverkets side for å få pasienten til å føle seg bedre, og for å øke selvfølelsen. Støtte har som funksjon å få pasienten til å føle velvære og sikkerhet i stedet for fortvilelse og angst. Støtte kan bestå i tjenester som mat, følge, oppmerksomhet, råd og opplæring. Struktur Struktur er alle aspekter ved miljøet som legger vekt på forutsigbarhet for tid, sted og person. Det tillater pasienten å føle seg trygg i forhold til omgivelsene. Trygghet for ikke å bli invadert, eller å bli overlatt til seg selv. Struktur kan hjelpe pasienter til å se konsekvenser, og lage en god døgnrytme. Engasjement Engasjement henspiller på de prosesser som får pasientene til å være aktivt med på å delta i sine sosiale omgivelser. Målet er å gjøre bruk av, og styrke pasientens ego-funksjoner og å moderere de mønstre som hindrer pasienten i god samhandling med andre. Engasjement oppnås gjennom for eksempel pasientledede grupper, planlegging av felles mål, oppmuntre til sosiale ferdigheter og utøve egenkontroll. Gyldiggjøring Gyldiggjøring beskriver den avdelingsprosessen som bekrefter en pasients individualitet. Dette gjøres ved å vie oppmerksomhet til individualisert behandlingsprogram, og ved å vise respekt for pasientens rett til å være alene eller å ha hemmeligheter. Andre viktige faktorer er: Miljøterapi må bedømme hvilken fase pasienten til enhver tid er i, og innrette tiltak fra miljøet overfor pasienten i henhold til dette. Oppdatert 12.03.09 av: Cecilie Arentz-Hansen, lege |
Oppdatert:
12. mars 2009 Tips noen om denne artikkelen Utskriftsvennlig format
|
|
|
| --------------------------------------------- |
| Spørsmål til legen: Still spørsmål til legen - garantert svar! |
