Det kan være vanskelig å ha en ektefelle som får endret personlighet. Illustrasjonsfoto: colourbox.com
| Demens Jeg er så sint på henne! |
På kontoret mitt satt en gammel dame med endret personlighet og en sint ektemann.
Relaterte artikler:  Hvordan stiller legen Alzheimer-diagnosen?Å behandle endret adferdJo tidligere behandling, jo bedre!Hva gir økt risiko for Alzheimer?Forvirret? Ikke etter dette!Årsaker til Alzheimers sykdomHva bør du vite om årsakene til Alzheimer?Alzheimers sykdomDemensTidlige tegn på demensHva slags demens?Hva er Alzheimers sykdom?Vanlige spørsmål om AlzheimerTi tegn på AlzheimersForebygg demens!Å være pårørendeAlzheimermedisiner og bivirkningerHva skjer i hjernen?Praktiske hindringer i hverdagenDemens hos yngre menneskerÅ behandle evnen til å forståHvordan går det i lengden?I gode og onde dager - å leve med AlzheimerAlzheimermedisineneMer info om Alzheimers sykdomSlik behandles AlzheimerGratis informasjonstelefon, spør om demens!Håp for Alzheimerpasienter?Hva er demens?På institusjon?Hva kan man behandle?Avslører Alzheimer med mentale testerKanskje det er hun som ikke synes at han måler blodtrykket sitt ofte nok? Kvinner går oftere enn menn til lege, og ofte må kvinnene presse ektemennene sine til å gå til lege, selv om de kanskje har alvorlige symptomer på sykdom. Bjørg og Arne hadde vært pasienter ved legekontoret lenge, men det var faktisk et par år siden jeg hadde sett dem. Arne var 63 og Bjørg litt eldre, 71 år. Begge hadde bestandig vært friske og i god form, og hadde nok ikke så stort behov for å snakke med leger. Det var Arne som åpnet samtalen. - Doktor, jeg er så lei av at Bjørg ikke gjør som jeg sier! Altså var det ekteskapsproblemer. Jeg tittet stjålent på klokken over døren. - Hun er blitt helt forandret, og er ikke interessert i å prøve å huske avtaler og ting jeg forteller henne. Her om dagen hadde vi avtalt at hun skulle lage middag når jeg kom hjem fra byen, men hun satt bare i stuen og lot som ingenting! Hva skal jeg gjøre, hun sitter jo bare i sofaen hele dagen uten å ta seg til noe fornuftig? Arne snakket som en foss; her var det tydeligvis mye oppdemmet frustrasjon som skulle ut. Bjørg så egentlig litt lei seg ut, og satt bare stille og hørte på. En personlighetsforandring kan komme snikende og ikke alltid være like tydelig for den det gjelder. Som regel vil den nære familien og venner reagere når forandringene har blitt store nok. Depresjon er en vanlig årsak til slike endringer i personlighet, og mange gamle har depresjonsplager som sjelden kommer tydelig frem hos legen. Andre årsaker til personlighetsforandring kan være Parkinson, feilernæring/underernæring, kreftsykdom og demens. Av demensformene er det hyppig forkalkninger i årene til hjernen som kan forårsake sykdom, såkalt vaskulær demens. Alzheimer er en annen sykdom med ukjent årsak som forårsaker en økende forvirring og demens hos den som rammes. Arne fortalte at flere hadde reagert på Bjørgs personlighetsendringer. Barna deres hadde stusset på ting hun sa som ikke passet inn i situasjonen, at hun av og til ikke kledde seg fornuftig i forhold til været og at hun stadig glemte nøkler, avtaler, handlelister og telefonnumre. Jeg ba Arne vente litt, og spurte Bjørg hva hun hadde å si til alt dette. Hun sa at hun ikke hadde merket noe spesielt, men da jeg presset henne litt hardere begynte hun plutselig å gråte. Stakkars Bjørg - hun merket at noe var galt, men hun klarte ikke å skjerpe seg slik Arne sa, men opplevde stadig vekk at hun ikke strakk til, og hun kunne komme et sted og ikke ane hva hun skulle der eller hvor hun var. Dette var nok mer alvorlig enn jeg hadde trodd til å begynne med. Jeg ba Bjørg komme til en ny konsultasjon om et par dager, og jeg testet henne da med en test som satte krav til hukommelse, koordinasjon og forståelse av ord/begreper, tid og tall. Hun scoret elendig på testen, og det var ikke tvil om at hennes mentale evner var svekket. Jeg undersøkte henne grundig med blodprøver og kroppslig undersøkelse og tok i tillegg en CT-undersøkelse av hodet hennes. Alle prøver var normale. Så vidt jeg kunne kartlegge hadde hun også et normalt kosthold og drakk lite alkohol. Etter en vurdering hos nevrolog fikk hun stilt diagnosen jeg hadde fryktet: Alzheimers sykdom. Alzheimer er den hyppigste av demenstilstandene, og står for mellom 50 og 60 prosent av tilfellene. De fleste av dem som rammes av sykdommen er gamle, men rundt ti prosent av pasientene er under 65 år når sykdommen bryter ut. Rundt 60.000 personer er demente i Norge i dag, og mange har en dement person i familien eller i nær bekjentskapskrets. På norske sykehjem er mellom 70 og 80 prosent av beboerne demente. Dessverre er det ingen som vet i dag hvorfor noen får Alzheimer, men det dreier seg sannsynligvis om en kombinasjon av arvelig disposisjon og faktorer i miljøet. Det er svært viktig å stille diagnosen tidlig, fordi man som pasient og pårørende kan forberede seg godt på de problemene som kan oppstå. Selv demente personer kan holde motivasjon og mental aktivitet oppe ved å få stimuli og sjansen til å prøve seg i dagliglivet med enkle oppgaver og veiledning. En annen viktig grunn til å stille diagnosen tidlig er at det finnes medisiner som kan bremse utviklingen av Alzheimer og i noen tilfeller bedre funksjonen til den det gjelder betraktelig. Bjørg ble vurdert av spesialist til å kunne ha nytte av medisin mot Alzheimer. Hun har ikke blitt bedre av dette, men heller ikke betydelig verre. Etter at hun fikk en diagnose har Arne kunne forsone seg med at personlighetsforandringene var noe Bjørg ikke kunne noe for, og han reagerer ikke lenger med sinne på hennes problemer. Likevel gikk både han og Bjørg gjennom en sorgprosess etter at diagnosen ble stilt. Alzheimer er en alvorlig diagnose, men med god kontakt med hjemmepleie og besøkstjenesten i kommunen er forholdene hjemme blitt bedre tilrettelagt for en tryggere tilværelse for Bjørg. |
|
Oppdatert:
12. December 2008 |
| --------------------------------------------- |
| Spørsmål til legen: Still spørsmål til legen - garantert svar! |
