| Familie Selvhjelp er best! |
|
Gamle, syke og funksjonshemmede har en ting til felles. De trenger ofte hjelp. For familie, venner og helsepersonell er det lett å overta intakte funksjoner for å hjelpe eller for å spare tid. Har du tenkt over at det kan være en bjørnetjeneste å være for behjelpelig?
Av: Anna Stella Kyed, sykepleier
Det er så velmenende. Vi tar dem i armen og hjelper dem opp og ned av stolen. Vi skjærer brødskiva til mormor og tar pålegget i samme slengen siden mormor er så skjelven. Mormor betyr lang tid. Mormor betyr mye hjelp for at vi skal komme i havn før midnatt. Klart mormor synes det er greit - tror vi da. Hun skjelver jo sånn på hånda. Skal mormor smøre skiva selv? Svaret blir både ja og nei. Mormor bør få muligheten til å velge. Dersom mormor vil ha hjelp til brødskiva når du først er i gang er det selvsagt flott at du gjør det. Men lytt til mormor. Er det et lite tegn som tyder på at hun vil gjøre det selv? Da må hun få den anledningen. Et menneske som ikke får muligheten til å hjelpe seg selv føler seg ofte overkjørt eller tilsidesatt. Man mister mye Men man mister ikke alt selv om man er gammel, syk eller funksjonshemmet. Kanskje orker man ikke så mye av gangen. Kanskje klarer man ikke så mye lenger heller. Men de aller fleste har selvrespekt. Så mye selvrespekt at de ønsker å gjøre det de kan selv. En gang satt jeg på bussen. Ung og veloppdragen tilbød jeg en eldre dame plassen min. Damen ble sint på meg og sa hun klarte å stå. En sjokkartet opplevelse den gangen. Nå skjønner jeg det bedre. Det handlet om selvrespekt, og autonomi (selvstendighet og uavhengighet). Damen på bussen ville vise at hun fremdeles, tross sin alder, hadde både evne og mulighet til å stå på bussen. For henne handlet det om verdighet. Når et spedbarn vil vise autonomi og vilje, må det gråte for å gi beskjed. Et gammelt menneske, et menneske med funksjonshemninger eller mennesker som er syke vil vise selvrespekt og autonomi gjennom å gjøre de tingene de klarer på egen hånd. Dette er egentlig ikke spesielt for gamle og syke mennesker. De aller fleste av oss ønsker å være autonome og klare oss selv. Vi får anerkjennelse gjennom det vi gjør. Fra oss selv og fra andre. Sykdom og alderdom begrenser livsutfoldelsen på ulike måter. Da blir det ofte ekstra viktig å vise for seg selv og andre at man kan noe. Sunn fornuft og sykepleieteori Autonomi er et sentralt begrep innen sykepleieteorien. Det er grunnen til at sykepleiere på sykehus, i hjemmesykepleien eller på sykehjem vegrer seg for å trå hjelpende til før det er nødvendig. Dette er i grunn bare sunn fornuft. Tenk deg selv om noen år. Tenk deg at du må på toalettet og har besøk av familie. De tilbyr seg å hjelpe. Men tenk deg følelsen av å få hjelp til det aller mest intime av dine barnebarn. Det innebærer å sette tilside mye av autonomien og selvrespekten. Jeg tror du ville valgt å gå alene - så fikk det heller ta sin tid. Det er kanskje enklere å få hjelp av en fremmed sykepleier men fremdeles ikke en ønskesituasjon. Det er viktig å være klar over at selv om alderdom tar, så kan den også på underlig vis gi. Gamle får ofte tid. Tid til refleksjon. Tid til å gå sakte. Den gamle vil få nye perspektiv og større innsikt i kjølvannet av å få tid. Også sykdom kan gi nye betraktninger. Særlig de som har opplevd å bli friske etter alvorlig sykdom vil kunne få et nytt innhold i livet. Derfor er det viktig at vi lar gamle og syke få bruke den tiden, den autonomien og den selvrespekten de trenger. Da vil de i sin tur få størst mulighet til å få noe ut av sin situasjon og sin hverdag. |
Oppdatert:
22. april 2008 Tips noen om denne artikkelen Utskriftsvennlig format
|
|
|
| --------------------------------------------- |
| Spørsmål til legen: Still spørsmål til legen - garantert svar! |
