Du har kanskje opplevd det? En nær venn, en nabo eller et familiemedlem har blitt alvorlig syk og vet at han skal dø. Han er hjemme eller på sykehuset og du vil besøke ham. Du vil gjerne være der for ham. Men du har ingen ide om hva du skal si - hvis du skal si noe. Og er det egentlig noe du kan gjøre?

Av: Anna Stella Kyed, sykepleier

Relaterte artikler:

På sykehjem?
Der kreftpasienter henter krefter
Besøke noen på sykehus?

Den syke er ofte redd for dine reaksjoner og er svært oppmerksom på dem. Vær deg selv og husk at en god latter kanskje betyr mer nå enn noen gang før. Pasienten er ikke en pasient! Pasienten er det medmenneske og den vennen han alltid har vært. Pasienten er fremdeles nabo og far. Han er bare blitt syk også.

Her kan du få noen tips fra erfaringer når det gjelder kommunikasjon med alvorlig syke mennesker.

Vel framme
Tenker du mye over hva du skal si før du kommer, blir situasjonen lett anspent når du først er der. Et tips kan derfor være å møte pasienten slik du ville ha gjort før han ble syk. Det er som regel en lettelse for ham å bli møtt som før. Husk at han ofte har hatt god tid til å tenke på hvordan møtet med andre vil bli. Han vet at han er syk.

Ulike reaksjoner
Mennesker som vet at de skal dø reagerer veldig ulikt. Nedenfor er tre vanlige reaksjoner skissert. Det er imidlertid viktig å være klar over at hver opplevelse og reaksjon er forskjellig og unik.

Noen blir redde og gråter mye. De er redde for å miste livet og alt det de har kjært og for å gå inn i døden som er ukjent og ofte en uvenn. Andre blir rasjonelle. De er opptatt av å bli ferdig med testamentet og de vil sørge for at alle papirer og økonomiske saker er tilrettelagt for de etterlatte når de dør. Atter andre beholder pågangsmotet og humøret til det siste. For mange pårørende er dette vanskeligst å forstå. Hvordan kan man være i godt humør når man vet at tiden renner ut? Dette kan ha ulike forklaringer. Det handler ofte om fornektelse av sykdommen, sterk religiøs tro eller annen trygghet i forhold til døden. Enkelte klarer på forunderlig vis å forsone seg med at de skal dø uavhengig av alder.

Vi ble ikke lenge, han var så sliten
Dette er en uttalelse som rommer mer sannhet enn de fleste tenker over. Den syke har ikke overskuddet til en frisk person. Derfor kan et kort besøk være nok. For samvær er krevende. Det fordrer respons. En alvorlig syk har ikke krefter til å gi respons over lang tid.

Det å trøste kan være slitsomt i seg selv. Men å trøste andre fordi du skal dø - det er beintøft. Ikke legg større byrde på din syke venn enn han kan bære! Dette betyr ikke at man ikke kan gråte sammen og dele tanker og redsler. Det betyr i grunnen bare at den syke må få lov til å være glad. Han må få styre når han vil gråte. Dessuten synes ikke alle at gråt er naturlig å dele. Det må også være lov.

Hva er en god pårørende?
-Men hva er en god pårørende? -Hva gjør de? Spør man syke mennesker vil man nok få svært ulike svar. Jeg tror ingen er bedre pårørende enn andre. Men noen har en forståelse av det å være syk som kan føles godt for den syke. Det kan være alt fra å bare være der - til å rette på puten eller hente noe å drikke. Noen snakker med ham om døden, livet og kanskje religion. Andre stiller med godt humør og høytlesning fra en god bok.

Noen pasienter føler et behov for å snakke om det å dø. Da er det lettere for dem å bli møtt med refleksjon enn fornektelse. I møte med den syke har det hjulpet meg som sykepleier og pårørende å tenke over mitt eget liv og min egen død.

To ting er viktig uansett. Husk at den syke hører og at hørselen er den siste sansen som forsvinner. Ikke snakk over hodet hans! Og det er viktigere å komme en kort stund uten å ha noe særlig å si, enn å bli hjemme. Husk at du kan snakke om mye annet enn sykdom. Fortell gjerne hjemmefra, fra jobben og fra familien. Det er ikke alltid den syke selv kan snakke, da er det godt å høre kjente stemmer fortelle om vanlige ting.

Ernæringsspørmål

Der kreftpasienter henter krefter

Leverkreft.. hva vil skje fremover?

Besøke noen på sykehus?