| Psoriasis Med kremer i kofferten - å leve med psoriasis |
|
Da Annelin Holtan (18) var 15 år og fikk diagnosen psoriasis, begynte hun å gråte. - Jeg visste at jeg ville se helt forferdelig ut. Det hadde jeg sett på bestemor og tante. Annelin trodde psoriasis var smittsomt, og visste ellers lite. I dag kan hun mer, og er dessuten styremedlem i ungdomsgruppen til Norsk Psoriasisforbund.
Av: Anna Stella Kyed, sykepleier
Det er hutrende kalt i Oslo. Annelin kommer helt fra Sarpsborg for å snakke med Lommelegen.no om hvordan det er å være ung og få psoriasis. Vanligvis går Annelin på allmennfaglig påbygningsår på videregående etter helse- og sosialfag. Men nå har hun nettopp vært på tre ukers behandlingsopphold på Grand Canaria. Hun er brun og fri for plagsom kløe. - Hvordan oppdaget du at du hadde psoriasis? - Da jeg var 15 år fikk jeg små kviseliknende prikker som ble større og større. Når de ikke forsvant, gikk jeg tilslutt til lege. Det var piercing som utløste sykdommen. Legen ga beskjed om at Annelin burde unngå å få sår på kroppen fordi det lett kunne bli psoriasis i ferske sår på samme måten som med piercingen. - Rett etter tryna jeg på sykkel og fikk sår over hele leggen, forteller hun. Og hun fikk psoriasis der såret var. Annelin har prøvd mer enn kremer og sydenturer. Hun har også prøvd homøopati. Det hjalp, men hadde et stort minus. - Jeg ble så rolig. Så rolig at jeg faktisk heller ville ha plager enn å ødelegge samværet med venninner. Jeg var ikke meg selv lenger, forteller hun. Begrensninger Klor gjør utslett mer hissig. Derfor er kan ikke Annelin svømme i svømmebassenger. - Dessuten føler jeg meg ikke vel i bikini i svømmehallen med psoriasisutbrudd. Men nå er jeg helt bra etter behandlingsturen, så nå skal jeg svømme på onsdag. Det er et høydepunkt for meg, utbryter hun. Annelin stråler. Så forteller hun at psoriatikere ikke kan jobbe som frisører. Det er alt for sterke stoffer i hårprodukter. Ellers kommer hun ikke på yrker hun ikke kan velge. Annelin blir alvorlig. - Jeg mistenker at jeg har psoriasis artritt. Det er tøft å stå opp om morgenen fordi jeg blir veldig stiv i leddene i løpet av natta. Dessuten gjør det vondt i knærne i gymtimene. Men det er ikke påvist av en reumatolog, sier hun. De som har psoriasis artritt har nok større begrensninger med tanke på jobb. Kjærester og sånn Til å begynne med stengte jeg meg inne, forteller Annelin. Gjennom forbundet, og på behandlingsopphold i regi av Rikshospitalet, har hun lært å takle hverdagen og psoriasisen. - På behandlingsreiser har jeg møtt andre ungdommer med samme tanker og opplevelser. Jeg er ikke lenger alene om følelsene, og jeg har fått mange venner. De vennene jeg har fått her, er de beste man kan få. Vi deler tanker, følelser og erfaringer som har kommet med sykdommen. Derfor ser jeg lysere på livet nå, smiler Annelin. Familien har vært enormt støttende ovenfor Annelin. Og det krever litt ekstra, når en i familien blir syk. Dessuten går det jo en del penger til legemidler, behandlingsreiser og legetimer. - Selv har jeg har vokst på å få psoriasis. Det har lært meg hvordan folk reagerer på sykdom. Annelin forteller at hun har funnet andre verdier. Det som er viktig for henne er at vi tar vare på hverandre og setter helse i fokus. - Livet er ikke bare en dans på roser, det består ikke bare av fest og moro, konkluderer Annelin. Det har hun erfart. Organisasasjonen Faktaboks
|
Oppdatert:
03. February 2003 Tips noen om denne artikkelen Utskriftsvennlig format
|
| --------------------------------------------- |
| Spørsmål til legen: Still spørsmål til legen - garantert svar! |

Tips noen om denne artikkelen
Utskriftsvennlig format
