| Spiseforstyrrelser Eksempler:Bulimi |
|
Bulimi Anoreksi Overspising
Lone I den ene familien ble man enige - sammen med datteren som hadde bulimi - om at hun skulle passes intenst på av foreldrene, nærmest fotfølges under og etter måltidene. Hun ba om det selv. Lone hadde en kjæreste. Han visste om hennes problemer. Hun hadde selv fortalt ham det - gradvis. Men hun ville at han ikke skulle ta del i kontrollen. Det skulle være mellom henne og foreldrene. Men hun våget å be om at han sa pene ting til henne, for å holde motet oppe. Dypfryseren ble låst, og matlagre ble tatt vekk. Foreldrene tok midlertidig kontroll over hennes bankkort. Hun ba sine foreldre om å være trygge og sterke for henne, og de ble det. Det virket. Anne I en annen familie ble man enige - sammen med datteren som hadde bulimi - om at det ikke skulle drives noen form for kontroll. Foreldrenes inngripen hadde hun opplevd som provoserende. De hadde ikke vært særlig konsekvente, impulsive og mest drevet av sitt eget humør. Og hun opplevde dem som hjelpeløse. Jo mer de engasjerte seg, jo mer syntes hun synd på dem, og jo verre fikk hun det selv. Hun hadde ingen problemer med å lure dem, og hadde ikke lyst til å bli minnet om dette. Hun ba om å få vise seg selv og omgivelsene at hun maktet å vinne mer kontroll. Det virket. Hanna Hun var 21 år, men bodde hjemme. Det skyldtes blant annet at hun brukte store summer på mat. Hun hadde holdt spiseproblemene skjult i tre år. Hun forsto at hun måtte involvere moren da denne gradvis kommenterte all maten som forsvant. Det revnet da kransekaken til fars femtiårsdag var vekk. Hanne og moren ble enige om at moren først skulle fortelle det til faren. Selv skammet hun seg for mye. Begge foreldrene var fortvilte over at de ikke hadde fått vite noe før. Etter den første overraskelsen søkte de råd. Sammen la de tre opp en plan: Far dro tidlig på jobben, men mor hadde fleksitid. Hun spiste en liten frokost hver dag sammen med Hanne. Det hjalp faktisk litt på ettermiddagssuget. Den vanskeligste tiden var etter middagen, hvor hun enten overspiste i etterkant eller følte at hun hadde fått for mye - og derfor kastet opp. Foreldrene laget en liste med ting Hanne kunne gjøre etterpå: lese en bok, se på TV osv. Men forslagene var ikke særlig gode. Hun hadde ingen konsentrasjon til slikt. Etter en tid fant de ut at far og hun kunne gå tur sammen de dagene han var ledig. Det ble mange turer til fots og på sykkel. Og det ble etter hvert mange fine samtaler. De hadde aldri vært så nære, og faren følte at han hadde fått en riktigere plass i familien. Hanne kjempet hardt med seg selv, men opplevde at den felles innsatsen hjalp. Overspisingene ble færre. Hun visste at det fortsatt ville ta tid. Neste etappe var å lage en plan for å motstå suget når foreldrene ikke var til stede. Familien hadde også fått kontakt med en psykolog ved den psykiatriske poliklinikken. Trine Hun gikk på idrettsgymnas. Problemene ble etter hvert åpenbare. Andre elever spurte henne om lov til å ta kontakt med treneren, som igjen fikk hennes tillatelse til å ta kontakt med en lege knyttet til skolen. Legen var erfaren med spiseforstyrrelser, og ba om hennes tillatelse til en fellessamtale med foreldrene. Etter noen ukers nøling sa hun ja. Samtalene ble både utfordrende og lettende. Det ble satt navn på fars alkoholproblem. Legen utfordret dem og særlig far. Sviktende kontroll var ikke bare Trines tema, men familiens. Kunne han bli en bedre modell for sin datter ved å innrømme alvorlighetsgraden av sin drikking og for første gang søke hjelp for dette? Kunne mor bli tydeligere i stedet for å være den som dysset ned og bidro til bagatellisering av både bulimi og skapalkoholisme. Faren hadde en godt betalt stilling, og han søkte seg til et privat behandlingssenter. Der hadde de også en familiegruppe, og det ble flere familiesamtaler. Etter ett år erklærte Trine seg som frisk. Hun valgte å ha begrenset kontakt med foreldrene. Det gikk også bedre med faren, til tross for noen sprekker. Mia Helsesøster ringte hjem og uttrykte sin bekymring for Mias slanking. Først hadde hun gått noe ned i vekt, men så hadde hun ikke klart å stå imot sulten. Det hadde vært flere episoder med overspising og oppkast. Mia ble livredd og hadde selv gått til helsesøster. Etter denne telefonen fikk mor mer til å stemme. Matvanene hadde blitt særere, men først og fremst var datterens humør ustadig. Hun svingte mellom irritasjon, plutselig raseri, gråt og så en overdreven vennlighet - som om hun skulle gjøre alt godt igjen. Foreldrene søkte kontakt med en privatpraktiserende psykiater. Han inviterte alle fire, også storebroren. Timen passet ikke for broren, da han hadde tentamen. Og Mia blånektet. De ringte psykiateren og spurte hva de skulle gjøre. Han ba foreldrene komme uansett. Han virket svært avslappet på at hun ikke kom, så lenge han visste at Mia hadde en viss kontakt med helsesøster. Timene hos psykiateren ble dels brukt til å tenke høyt om Mias situasjon og hva de kunne gjøre. Men gradvis handlet det mer om ekteskapet, som lenge hadde vært vanskelig. Foreldrene fikk to oppgaver av psykiateren. Den første var å fortelle Mia at de hadde sagt ja til å gå i parterapi hos psykiateren. Den andre var å be om Mias tillatelse til at helsesøster og psykiateren kunne ha kontakt seg imellom om Mias og familiens situasjon. Mia sa ja. Helsesøsteren beskrev overfor psykiateren at Mia virket lettet. Og helsesøsteren følte seg tryggere som hovedbehandler for Mia så lenge hun hadde legen som veileder i ryggen. Psykiatere er leger med spesialutdanning i psykiatri. |
Oppdatert:
01. January 2000 Tips noen om denne artikkelen Utskriftsvennlig format
|
|
|
| --------------------------------------------- |
| Spørsmål til legen: Still spørsmål til legen - garantert svar! |
