| Spiseforstyrrelser Tilnærmingen |
ER DET EN SPISEFORSTYRRELSE? Hvor alvorlig er det? For å vite det, må du søke kunnskap og spørre. TA DET OPP Ved mistanke om spiseforstyrrelser, skal dette tas opp. Det er kanskje på tide å ikke feie under teppet. Det er bedre å bli konfrontert med en mistanke, enn å bli oversett. Tenk igjennom hva du skal si. Tilnærmingen bør ikke være anklagende. Det er ofte lite vellykket å si: Jeg tror du har en spiseforstyrrelse. Mange vil nesten på refleks svare nei. Begynn heller med å si ifra om din egen bekymring. Og knytt så dette til hva du faktisk har observert. Jeg ser at du går ned i vekt. Og at du bare spiser magert. Dette uroer meg. Jeg tror vi trenger å snakke litt om det. Passer det nå? Innse problemet! Det kan være fristende å late som ingenting og håpe det går over. Man skal ikke regne med at det er slik. På kort sikt vil mange være tilfredse med at foreldre og kjærester ikke oppdager spiseproblemet. På lengre sikt blir dette gift i forholdet. Det vil kunne gi opplevelsen av å ikke bli sett. Vondt verre? Om noen frykter at de gjør vondt verre ved å sette navn på bekymringene, velger vi å si nei. Ensomhet er verre. NÅR DET NEKTES I tidlige faser må dette forventes. Skam og frykt styrer benektningen - kanskje i tillegg til at hun eller han ennå ikke opplever atferden som et problem. Når det først er tatt opp, setter dette tankene i sving. Ta det opp igjen etter noen dager eller uker. Eventuelt si ifra når du tar det opp igjen - neste helg - og be ham eller henne om å tenke mer over det til da. Problemet er ikke at hun ikke ser en løsning på sitt problem. Problemet er at hun ikke ser at hun har et problem. Å SPØRRE Spørsmål åpner, men påstander lukker. Forsøk å være på tilbudssiden. Spør om det er noe de ønsker hjelp til. Kom med alternative forslag. Dobbeltsjekk når man får svar: Er du helt sikker på at det er det beste for deg? Å ORDNE SAMTALENE Forsøk å finne gode situasjoner for samtaler. Med mye spenning koker det lett over. Det gjelder å bevare fatningen. Snakk til personen og ikke om. Lite tyder på at det er nyttig med trusler, tvang og sinne. Reduser antall kritiske bemerkninger. Man kan være svært tydelig uten at det må lyde som kjeft. Men det er slett ikke alltid det er lett å holde seg. Særlig ved anoreksiens nærhet med døden er sinnet ofte et uttrykk for frykten. Om det diskuteres konkrete avtaler - som regler og målsetting for maten - sørg for at det er absolutt klarhet om hva man faktisk blir enige om. VEKTEN FALLER! Om vekten faller med truende rask fart eller blir truende lav, er det uholdbart om ikke noen har oversikt over den aktuelle vekten. Især for foreldre til barn og unge gjelder det at det er udiskutabelt at noen skal ha regelmessig kontroll. Og det er ikke tilstrekkelig at hun eller han selv veier seg og rapporterer vekten. Det som er diskutabelt er hvem og hvordan det veies. Det beste er ofte at denne kontrollen ligger hos lege, ved helsestasjonen eller andre behandlere. Foreldre kan også gjøre det, men det er da grunn til å passe på at badevekten ikke blir misbrukt. Lås den vekk - og veiingen bør bare finne sted en gang ukentlig - til varslete tider. ENIGHET Særlig for foreldre er det viktig å være enige om holdninger og handlinger. En mor som gjør noe, og en far som står for noe helt annet, er både ineffektivt og utrygt. ETAPPER I PROBLEMLØSNING 1. Presis definisjon av hva som bør endres - realistiske mål 2. Forsøk på å forstå 3. Alternative løsninger 4. Forhandle og velge en løsning - enn så lenge 5. Evaluere og se tilbake 6. Justere: Bekrefte løsning eller i fellesskap velge andre FØRSTE TING FØRST Etter beste felles evne: Å bli enige om en begrenset, definerbar positiv endring i forhold til næringsinntak eller overspising/renselse. Og definere de andres konkrete roller i forhold til målsettingene. -¦ OG SÅ KOMMER RESTEN Kosten og kroppen er det halve. Resten er å søke et felles språk om følelsene bak. HVEM KAN HJELPE? Forsøk å bli enige om hvem andre det er naturlig å trekke med som hjelpere - og informere. Åpenhet om psykiske plager er generelt et godt motiv. Men åpenhet bør først og fremst gjelde der hvor man vet at betroelser blir behandlet på en seriøs måte. En del med spiseforstyrrelser har brent seg på at de har informert for mange. Selv når de er helt friske, blir de av mange betraktet som den bulimiske eller den anorektiske. Står de over et måltid en dag, fordi de er i dårlig form, kvalme eller simpelthen ikke har lyst, er mistankens øyne der: Tilbakefall? SAMARBEID MED ANDRE Særlig hos unge med spiseforstyrrelser er det naturlig med kontakt ikke bare med helsearbeidere, men med lærere, rådgivere, gymlærere og idrettstrenere. Det kan være aktuelt med konkret samarbeid om for eksempel støtte under skolelunsjen, alternative treningsopplegg m.m. TA HENSYN I EGNE MATVANER Vis solidaritet ved selv å føre et nøkternt og regelmessig kosthold. For overspiseren vil det være hjelp i at huset og kjøleskapet ikke er fullt av fristelser. Lørdagsgodteriet må ikke kjøpes inn allerede på tirsdag. HVEM STYRER SAMLIVET? Men ikke overdriv hensyn. Det er en balansegang mellom å vise hensyn og å bli ettergivende og selvutslettende. Det er mange beskrivelser av hvordan personen med spiseforstyrrelsen har tatt kontroll over hva de andre spiser. En slik kontroll er destruktiv for alle. Vel omtalt er den anorektiske sin lyst til å ernære de andre. Dette kan fortolkes på forskjellig vis. Å fø andre kan fungere som en symbolsk gjeld av skyldfølelse for all den smerte som er påført familien. Eller kanskje mer sannsynlig: Det er tilfredsstillelse i å få konkrete bekreftelser på at de andre spiser betydelig mer. Mang en mor har gått opp i vekt fordi hun har latt seg tvinge til å spise en større porsjon enn sitt anorektiske barn. At alle i klassen svetter fordi den avmagrete fryser og det derfor ikke luftes, handler ikke bare om at det er en syk person til stede, men en syk situasjon - og sykdomsbevarende situasjon. SLANKEFORBUD Som en del av forebyggelsen av spiseforstyrrelser gjelder en fast regel: Foreldre skal aldri slanke barna sine. Slanking av barn og unge skal i regelen ikke gjøres på kosmetisk, men bare på medisinsk grunnlag. Og i så fall skal det være i regi av lege. Foreldre som slanker barn - eller ytrer ønsker om dette - gir budskap om at barnet ikke er bra nok som det er. En helt annen ting er at usunne kostvaner bør reguleres - og fysisk aktivitet stimuleres. Å VÆRE FORSIKTIG MED KROPPSKOMMENTARENE Ord er mektige - på godt og vondt. Vi lever i en ekstremt overflatefiksert tid når det gjelder kropp. Selvfølelser er plassert i kroppens form og ytre lag. Tilsynelatende uskyldige kommentarer kan ramme hardt. De kan ramme ekstra hardt når de kommer fra de nærmeste. DIN EGEN KROPP? Foreldre, kjærester og venner har også kropper. Og mange er svært opptatte av sine kropper. Det er behov for å tenke igjennom hvilke holdninger man selv formidler. Plagsomt mange snakker plagsomt mye om kropp og slanking. Dette gjelder særlig kvinner. Slik formidles dramatiske beskjeder om at dette er noe av det viktigste her i verden. Det er et faktisk og praktisk problem at mange mødre til selv alvorlig rammete fortsetter å slanke seg. Og det er et problem at mange fedre snakker om sunnhet og trening på et tvangspreget og usunt vis. Det er ønskelig med så vel selvdisiplin som diskresjon. Kanskje slankepulveret skal gjemmes og låses i fars våpenskap. Begge deler er like farlig. Kanskje man simpelthen skal passe munnen sin om sine egne anstrengende kroppsprosjekter. Målet er å formidle at menneskets kropp er en arena for lek, lyst og glede. HVEM SINE BEHOV? Man kan være ærgjerrig på egne vegne, og man kan være ærgjerrig på andres vegne. Foreldre, men også partnere kan projisere egne ambisjoner inn i andres mestring. Dette kan gjelde skole, men enda mer idrett. Idrett, dans, ballett og modellyrker er prestisjefulle, men risikable arenaer. Vær forsiktig med å presse. Blant de som har spiseforstyrrelser finnes mange eksempler på at de har vært mer styrt av andres enn egne lyster. ØKONOMI Særlig ved bulimi og overspising kan økonomien være et stort problem. Om det er en sønn eller datter, vil temaet om økonomisk støtte melde seg. Å gi hjelp til behandling vil være naturlig, når de selv ikke har inntekt. For dem som selv tjener penger, kan foreldrenes betaling av behandling bli et tveegget sverd. Penger kan raskt bli til gift i forhold. Det kan bli et ekstra press: At man må betale tilbake til foreldrene i form av bedring. For voksne mennesker er det beste å være ansvarlig for å rydde opp i egen økonomi. Det er ingen grunn til at andre skal finansiere matmisbruket. For samboere og ektepar vil det være hensiktsmessig med klare regler om fellesutgifter. HVA MED FREMTIDEN? Håp er næring. Det er viktig å formidle håp og optimisme - fordi det er grunn til det. Så godt som alle blir bedre når de får hjelp. De fleste blir friske! |
|
Oppdatert:
1. January 2000 |
| --------------------------------------------- |
| Spørsmål til legen: Still spørsmål til legen - garantert svar! |
