| Spiseforstyrrelser Grunnleggende prinsipper |
|
FØRSTE BUD: TA VARE PÅ DERE SELV Forsøk å være et godt forbilde ved å ta vare på eget liv og velvære. Når tilstanden til den som har en spiseforstyrrelse, som gjerne er vekslende, blir det store barometeret for ditt velvære, er det nyttig å stoppe opp og spørre: Har du gitt avkall på for mye av egne sysler? Er det for mye involvering. Bærer du for mye alene? Er det andre som du kan dele ansvaret med? Å ta mye ansvar kan også være å ta ansvar fra den som må lære seg ansvarlighet. Å FREMME SELVFØLELSE Spiseforstyrrelser er lav selvfølelse og utrygghet, uansett hva man måtte tenke om årsaker. Utfordringen for de nærmeste er å forholde seg på slike måter at det fremmer trygghet og tro på seg selv. Da gjelder tydelighet og ærlighet. Man går ikke bak ryggen på dem man er glad i. Løgner eller forsøk på å lure mat i dem hører ikke hjemme her. Spiseforstyrrelser bekjempes ved å vise i praksis at noen er til å stole på. En øvelse Forestill deg selv i den andres sko, samme alder og samme situasjon. Hva ønsker du deg? Hva er bra for deg? Hvordan vil du at andre skal forholde seg? Grenser Begrepet grenser er en gjenganger i diskusjoner om oppvekst og oppdragelse. For å unngå å henge seg opp i selve ordet og komme i låste situasjoner for og imot, kan det være nyttig å omskrive. Grenser er møteplasser. Grenser er identitet. Grenser er ja til tydelighet. Grenser kan absolutt overdrives, men for få grenser gjør også vondt. Da vet man ofte ikke hva som gjør vondt. DIALOGEN ER MEDISIN Spiseforstyrrelser er å kommunisere via kroppen og maten. Det er således behov for å fremme en annen, åpnere og mer verbal kommunikasjon med de nærmeste. I familien, overfor kjæreste eller ektefelle og blant venner gjelder det samme som i behandlingen: at god kommunikasjon og gode samtaler er den beste medisin. GI UTTRYKK FOR GODE FØLELSER Vi trenger alle bekreftelser. Noen trenger mer og flere. Si det - og ofte! Få har vondt av å høre: Jeg er glad i deg. Vi tror kanskje at vår kjærlighet er åpenbar overfor den det gjelder. Men det er mye som ikke synes, særlig hvor det møter en elendig selvfølelse. Disse har en vond tendens til å tolke i negativ retning. Et tips Vis din omsorg ved å skrive det ned! En hilsen på en lapp eller bilde kan være god å ha i vesken eller lommen. Å SE Noe av det viktigste er å vise at man ser sine nærmeste. Selv om man som mor, far, partner eller venn ikke helt vet hva man skal gjøre, er det viktig å vise at man forstår at det er et problem, og at man gjerne vil hjelpe. Evnen til innlevelse er en egenskap ved personligheten. Men det er ingen grunn til ikke å tro at den kan utvikles. Det hjelper å anstrenge seg. Å se den som har en spiseforstyrrelse, er ikke minst å se at det handler om langt mer enn kg eller antall overspisinger. Om man forsøker å kikke bak og forsøker å forstå, hender det at man fatter mer av hvorfor mange gjemmer seg bak maten. INGEN VELGER Å HA EN SPISEFORSTYRRELSE Ingen velger å ha en spiseforstyrrelse og ingen er spesielt begeistret for å ha det - selv om det av og til kan virke slik. Hun eller han kan virke svært knyttet til sin lidelse: De kan være like vanskelig å engasjere som en som er dypt forelsket, og like vanskelig å nå inn til som en person i dyp sorg. For de nærmeste kan det være frustrerende å møte motstand når de forsøker å hjelpe. Det er all grunn til å tro at alle villig ga fra seg spiseforstyrrelsen, om de bare visste hvordan. FRYKT FOR FORANDRING Motstanden mot forandring og motstanden mot hjelp er - især i de innledende fasene - en del av tilstanden; slik det er en del av tilstanden å være kortpustet ved en lungebetennelse. Utfordringen for de nærmeste er å forstå dette - å se det som frykt - og ikke som uvilje og faenskap. LIDELSEN ER IKKE HELE MENNESKET Spiseforstyrrelsen suger oppmerksomhet og kamuflerer andre deler av personligheten. Det er viktig å holde oppmerksomheten fast ved sunne sider. Om den anorektiske lyver om hva hun har spist, betyr ikke det at hun er et løgnaktig vesen. Hun kan være til å stole på i mye - unntatt i det som handler om mat. SORTE HULL En alvorlig spiseforstyrrelse er blitt sammenlignet med de sorte hullene i verdensrommet. De suger til seg energi og fanger den i sitt indre. PRESTASJON Det er en utfordring å ikke betinge sin kjærlighet. Man viser at man er glad i sine nærmeste for hva de er, og ikke hva de gjør. Altså at man formidler at man er glad i dem uansett, ikke fordi de er flinke eller fordi de spiser maten sin. PROFESJONELL HJELP Behandlere bør inn i bildet. De nærmestes oppgave er å motivere aktivt til at det tas kontakt med lege, helsestasjon eller andre. Det kan imidlertid ta tid før hjelpen kommer. Det kan være at den ønskete hjelpen ikke kommer i det hele tatt. Det kan være hjelpen ikke er til god hjelp. Uansett er dere de viktigste. Profesjonelle hjelpere går hjem ved arbeidsdagens slutt. Dessverre: Men av og til må dere mase, presse og bråke for å få ordentlig hjelp. Slik er det. Mas! TING TAR TID Spiseforstyrrelser tar tid - ofte lang tid. Det gjelder også når man får hjelp. Noen kan bli friske på få uker. For mange andre tar det både måneder og år. Innsikten om dette gjør at tålmodighet er en nødvendighet. I en vitenskapelig undersøkelse var gjennomsnittet tre års varighet av spiseforstyrrelsene. SYK ELLER BARE SUR? For mange foreldre til barn og især tenåringer med spiseforstyrrelser kan det være vanskelig å vite om det er lidelsen som snakker, eller om det er ungdoms naturlige utfordring av normer og verdier. Av og til er det onde sirkler: Foreldre kan bli så opptatt av de ekstra kaloriene eller den ekstra freden at de unnlater å sette de grenser de ellers naturlig hadde gjort. Forsøk å tenke hvilke grenser dere hadde satt uten lidelsens nærvær - og våg å sette dem. Det er viktig å ikke glemme normale forventninger og ansvarlighet. Om den unge i en familiekonflikt bruker trusselen om å ikke spise som våpen, heter det utpressing og sultestreik - og er ikke nødvendigvis det samme som spiseforstyrrelse. Men det ligner veldig. Om vegring brukes som pressmiddel, er det viktig å sette navn på dette. Som foreldre vet vi at en viss opprørskhet og utfordring av våre verdier både er sunt og normalt. Av og til er det grunnlag for å si at spiseforstyrrelsen ble uttrykket for det sinne og den protest barnet ikke maktet å uttrykke på andre vis. I London har psykolog Rachel Bryant-Waugh og psykiateren Bryan Lask i en årrekke arbeidet med barn og unge med svært alvorlige spiseforstyrrelser. Ved innleggelse i sykehus varsler de ofte foreldre om at prognosen er god, men foreldrene bør være forberedt på at en friskere datter eller sønn også er et barn som sier mer ifra. Følgende figur er fra deres bok: Eating disorders. A parents-™ guide. London 1999. Penguin. |
Oppdatert:
01. January 2000 Tips noen om denne artikkelen Utskriftsvennlig format
|
|
|
| --------------------------------------------- |
| Spørsmål til legen: Still spørsmål til legen - garantert svar! |
