| Demens Alzheimer: Å være pårørende |
 Når en av dine nærmeste rammes av Alzheimer, er det mange, og kanskje motstridende følelser som dukker opp. Det er neimen ikke alltid like lett å være pårørende.
Mange og motstridende følelser Når en av dine nærmeste rammes av Alzheimer, er det mange følelser som dukker opp. Du kan føle at du mister den personen du har vært så glad i, og oppleve både tap og sorg. Du kan også bli sint og oppgitt over situasjoner som oppstår. Dersom du reagerer slik, bør du vite at dette er naturlig. Allikevel må du forsøke å mestre utfordringene. Det er ikke alltid like lett å være pårørende. Å bo hjemme med en Alzheimer-rammet, kan være både slitsomt og krevende. Mange merker at negative følelser kommer frem, som det kan være vanskelig å forholde seg til. Da kan det være til hjelp å sortere følelsene og ha et bevisst forhold til dem. Det kan gjøre det lettere for begge parter. Sorg Mange opplever en følelse av sorg når en av de nærmeste rammes av Alzheimer. Dette er helt naturlig, for selv om du ikke har mistet personen, så kan du savne egenskaper du tidligere har satt stor pris på. Mange synes at noe av det verste er å miste en felles framtid man har planlagt sammen. Når demenssykdommen rammer må du kanskje forandre tankene om hvordan alderdommen kommer til å se ut. Det er ikke bare ektefelle eller partner som kan oppleve et stort savn når noen rammes av demens. For barna kan det også være vanskelig, og kanskje særlig følelsen av å være foreldre for foreldrene sine. Sinne Noe av det vanskeligste å takle er å bli sint på en dement. Det skjer gjerne fordi man er sliten selv. Det er også naturlig å bli sint over at en har havnet i en slitsom omsorgsrolle man ikke har bedt om. Et utbrudd som følge av sinne og oppgitthet kan fort gi deg skyldfølelse etterpå. Man vet godt at det ikke hjelper å kjefte på en demensrammet, men det er ikke alltid så greit når tålmodigheten settes på prøve igjen og igjen. Skaff deg overskudd Det hjelper ingen om du blir helt utslitt. Det er viktig å ta vare på seg selv, og å skaffe seg overskudd. Alle har forskjellige måter å samle krefter på, og det gjelder å finne ut hva som passer for deg. Noen trenger avlastningsopphold selv. Det viktigste er at du lytter til kroppens signaler om når du har fått nok. Snakk med andre Det hjelper lite å holde problemene for seg selv. Ofte vil du merke at du møter stor forståelse blant venner og kjente dersom du forteller om hvordan du har det. Demens er noe som rammer mange, og de fleste har erfaring med demens på en eller annen måte. Lege og hjemmesykepleie er andre du kan henvende deg til. Mye hjelp å få Nasjonalforeningen for folkehelsen jobber mye med demensarbeid, og organiserer 130 demensforeninger rundt om i Norge. I tillegg driver de Demenslinjen, hvor du kan ringe inn og snakke med helsepersonell alle hverdager mellom klokka 09.00 og 15.00. Telefonnummeret hit er 815 33 032. Her kan du også bestille informasjonsmateriell og kjøpe litteratur om demens. Særlig anbefalt er en bok foreningen gir ut som heter Å leve med demens - en håndbok for pårørende. Her finner du mye nyttig informasjon for alle med en dementsyk i sin nærhet. Les andres historie Nasjonalforeningen gir ut et hefte som heter Da pappa fikk Alzheimer. Mange vil synes at det er godt å lese om andres opplevelser med sykdommen. De gir også ut en bok som heter Karen, en historie om Alzheimer. Her har journalisten møtt både legen Karen og hennes nærmeste gjennom hele sykdomsforløpet. Boken om E er en selvbiografisk bok, der Ulla Isaksson beskriver de siste årene hun levde med sin Alzheimer-rammede mann. |
|
Oppdatert:
18. November 2009 |
| --------------------------------------------- |
| Spørsmål til legen: Still spørsmål til legen - garantert svar! |
