Det finnes mange veier til et ønsket mål. Finn Skårderud gir det i denne artikkelen oversikt over de forskjellige modellene og metodene behandlere bruker for å hjelpe de som er rammet.
Av: Finn Skårderud, psykiater
Terapeutiske tradisjoner
Psykodynamisk psykoterapi
Psykodynamisk psykoterapi har sitt utgangspunkt i psykoanalysen som teori og behandlingstradisjon. Teorien legger vekt på barndommen som formgiver for personlighet og symptomdannelse. Denne tradisjonens mål er ikke bare symptomendring, men også mer varige forandringer i personligheten. Gjennom den livgivende dialogen er målet å erobre eller nylære et godt språk for følelser og tanker. Samtalen skaper nye fortellinger, og dette vil bidra til opplevelsen av en romsligere psykisk verden. Det er ikke nok å lære et språk i pedagogisk forstand. Det må også leves og følelsesmessig gjennomarbeides i forholdet mellom pasient og terapeut. Helt sentralt er overføringen: at de sentrale temaene i pasientens liv utspiller seg i det terapeutiske rommet. Slike temaer blir trukket inn i dialogen. Tradisjonelt er dette langtidsterapi, men det finnes også symptom- eller temafokuserte korttidsformer. Anvendes både individuelt og i grupper.
Familieterapi
Det finnes svært mange anvendelsesformer av familieterapi. Som tradisjon forsøker den å anvende teorier og kunnskaper om familien som et sosialt system. Noen tradisjoner er opptatt av roller og hierarkier i familien: hva med tydelighet og grenser? Andre interesserer seg for familiens trossystemer og modell av seg selv: slik er vi. Behandling vil bety å åpne opp for andre og kanskje mer velfungerende modeller. Det viktigste er kanskje at språket settes i gang innenfor trygge rammer. Behandlingen kan tydeliggjøre de enkeltes plass i forhold til de andre. Metodene kan være samtaler med felles undring, praktiske oppgaver, utforskning av alternative handlingsmønstre, lytte til de andres tanker, å lage noe sammen, eksempelvis skrive familiens fortid og fremtid som et eventyr. En av familieterapiens virkelige utfordringer er hvordan man kan fremme familiens egen kreativitet til å hjelpe seg selv. Noe av det viktigste er kanskje den måten behandlere spør på: at det er spørsmål som åpner for alternativer.
Kognitiv atferdsterapi - Cognitive Behavioral Therapy (CTB)
Kognitiv atferdsterapi omtales ofte med sin engelske forkortelse CBT. CBT er ofte basert på behandlingshåndbøker, med en plan og en fremdrift for et antall definerte timer. En slik manualisering gjør terapiformen forskningsvennlig. Det er publisert mye akademisk terapilitteratur om at CBT er virkningsfullt, fortrinnsvis ved bulimi og binge eating disorder. Metodens popularitet har også å gjøre med at dette ofte er korttidsbehandling, anslagsvis tjue behandlingstimer i et tidsrom på tre til seks måneder. At det er effektivt, er udiskutabelt. At det er mer effektivt enn andre tilnærminger, er langt mer diskutabelt. Det finnes langt mindre effektforskning fra andre metodiske tradisjoner. Kognitiv atferdsterapi er en systematisering av tiltak knyttet til kunnskapsformidling, atferdsendring i forhold til mat og kropp og endring i tenkesett. Med henvisning til kognisjon (betyr tenkning) - legger tradisjonen vekt på å kartlegge og forandre dysfunksjonelle og automatiske tankemønstre knyttet til spiseforstyrrelsen. Eksempel: Hvis jeg ikke har fullstendig kontroll, mister jeg all kontroll. Det er bare som tynn jeg kan være glad. Jeg kan ikke glede meg over noe, for da vil det bli tatt fra meg. Anvendes både individuelt og i grupper.
Kroppsorientert psykoterapi
Kroppsorienterte behandlere er utdannet for å beherske både verbale og kroppslige metoder. Det finnes flere tradisjoner. Men de fleste kan samles om begrepet kroppshukommelse. Kroppen husker, og erfaringer er lagret i kroppens vev. I behandling kan de vekkes til live. Kroppsorientert behandling kan bety at terapeuten masserer eller presser på deler av kroppen for å fremme pasientenes vitalitet; ved å tydeliggjøre muskulære blokkeringer og spenninger. Eller det kan bety at pasienten gjennom øvelser selv arbeider med opplevelsen av sin egen kroppslighet.
(Psykomotorisk) fysioterapi
Pasienten er ofte plaget av muskulære smerter og en avstengt kropp. Fysioterapeuten er en naturlig hjelper. Den psykoanalytisk inspirerte psykomotoriske tradisjonen står for et helhetssyn på kropp og sjel. Kroppen er et uttrykksfelt for mentale tilstander. Pusten tillegges svært stor rolle. Å slippe pusten kan bety å slippe seg selv til. Virkemidlene kan være berøring og massasje, pusteøvelser, bruk av stillinger, enkle bevegelser for å kjenne etter forskjeller i opplevelsen av seg selv, lek m.m. Samtalen er også viktig, med spørsmål og kommentarer om opplevelser knyttet til aktivitetene - og det som derav måtte følge. Kroppsorientert psykoterapi og fysioterapi stiller krav til behandlernes kunnskap, erfaring og fintfølelse. Det dreier seg bokstavelig talt om nærgående behandlingsformer overfor en gruppe mennesker som nettopp strever med intimitet. Det kan raskt bli for nært, for raskt og for avdekkende. Samtidig kan kroppsarbeidet være en kongevei til spiseforstyrrelsens indre. Å erfare nytt med kroppen - som å kjenne velbehag i en trygg ramme - kan bety å gjenerobre den.
Hypnose
Hypnosen er omspunnet med myter og anekdoter. Som behandlingsform hadde den sin storhetstid før psykoanalysen. Den har de siste årene fått en viss renessanse. Hypnose kan være et nyttig bidrag til behandling særlig ved bulimiske tilstander. Hypnotisk transe er ikke et spørsmål om enten-eller, snarere om grader. Det finnes flere bruksområder: - Direkte suggesjoner om symptombortfall - Jeg-styrking - Å avdekke fortid Den anorektiske er ofte så opptatt av kontroll at hun eller han ikke våger å gi seg hen til behandleren på en slik måte. Det viser seg derimot at mange bulimiske personer er åpnere og svært hypnotiserbare.
Uttrykksterapi
Såkalte ekspressive terapiformer arbeider i grenselandet mellom medisin og kunst. Via estetiske teknikker forsøker man å fremme den personlige opplevelsen og erkjennelsen. Det finnes en rik praksis for uttrykksterapier ved spiseforstyrrelser. Uttrykksterapiene er forsøk på å utvikle et annet språk. Tilbaketrekningen i spiseforstyrrelsen er et språk uten gode nok ord. Det er en svekket evne til å fortelle sin versjon. Det søkes et mer intuitivt og spontant språk. Uttrykkene er mangfoldige: Dans, musikk, drama, billeduttrykk, folklore og ritualer, fortellerkunst og bruk av masker. Uttrykksterapi praktiseres som oftest i grupper.
Videre lesning: Åse Minde og Unni Storeng 1994. Fra kokong til sommerfugl. Oslo. Ad Notam Gyldendal
